I 1994 ble den danske «Jazzpar-prisen» gitt til trommeslageren Roy Haynes. I tiden rundt prisutdelingen, i mars -94, gjorde han en turné rundt i Danmark, og musikken vi får servert på denne innspillingen er innspilt i Europahallen i Aalborg, i Kulturhuset i Toftlund og i Falkoner-senteret i København, og med seg på turneen hadde han tre av Danmarks beste musikere innenfor den stilarten Haynes stortrivdes i, nemlig be bopen, og da var trioen Tomas Franck (tenorsaksofon), Thomas Clausen (piano) og Niels-Henning Ørsted Pedersen (bass) de rette til å assistere og pushe Haynes til å yte sitt beste.
Roy Haynes ble født den 13. mars 1925 i Roxbury i Boston, og han er fremdeles aktiv på trommestolen rundt om. Han debuterte i eget navn med platen «Roy Haynes» i 1954, og han har spilt med alle de store innenfor den amerikanske jazzen siden han debuterte som «sideman» med vibrafonisten Milt Jackson på «Meet Milt Jackson» i 1949, samme året som han spilte trommer med pianisten Bud Powell på den nydelige platen «The Amazing Bud Powell». Hans, til nå, seneste innspilling, tror jeg er innspillingen «Road Show vol. 2» med saksofonisten Sonny Rollins.
Og det er en helt ok liveinnspilling vi får her. Det starter med Arlen og Mercers tittelspor, «My Shining Hour», som gjøres i et hurtig tempo, hvor særlig Ørsted Pedersen briljerer. Men vi får også fint spill både fra Clausen og Franck, og med Haynes på «bakerste benk», blir dette be bop på aller høyeste nivå.
De fortsetter med Styne og Cahns ballade «I Fall In Love Too Easily», som åpner med en typisk Ørsted Pedersen solo, før Clausen avleverer en nydelig pianosolo
Og slik fortsetter det. Vi får John Coltranes «Bessie’s Blues» med en typisk Haynes-intro, før Franck kan hive seg ut i Coltranes musikalske univers med solid backing fra de tre andre. I Miles Davis’ «All Blues» synes jeg at man kan merke at entusiasmen ikke er helt på topp hele veien, men at Haynes gjør hva han kan for å «piske» de andre musikerne framover, uten at låten blir så mye mer enn en «vanlig dag på kontoret». Carmichael og Mercers «Skylark» er en deilig ballade, hvor jeg spesielt liker Tomas Francks solide tenorsaksofonspill, som er omtrent akkurat slik vi kan høre han rundt om på klubber i Danmark i dag, før vi får Thelonious Monks «Rhytm-A-Ning» fra Kulturhuset i Toftlund, hvor det høres ut som musikerne er mer på «hugget». Her legger de seg fint inn i Monks musikalske verden, men med litt overdreven lyd på bass og trommer. Men alle spiller fint gjennom hele låten, og Francks solo er strålende.
Deretter får vi Thomas Clausens «A La Blues» fra Falconer i København, som er en låt hvor Clausen tydeligvis har latt seg inspirere av Monk. Vi får en fin intro med trommer og piano i hovedrollen, og det swinger upåklagelig av de to før bass og tenorsaksofon kommer «drivende» og glir rett inn i en relativt heftig komposisjon. Så runder de av med Tomas Francks «Bright», også fra Falconer. Dette er en mid-tempo-låt hvor Franck og Ørsted Pedersen spiller temaet unisont, før de vider ut låten og vi får en fin be bop-komposisjon som jeg tror publikum som var til stede på konsertene på turneen vil huske, særlig for Francks spill. Helt til slutt får vi Ray Haynes’ statement of acknowledgement, som det heter på platecoveret på godt, moderne dansk, hvor han på sin spesielt humoristiske måte takker for prisen, og sier at dette har vært den viktigste dagen i hans liv.
Nå kan man kanskje ha noe å utsette på lydkvaliteten på noen av låtene. Jeg synes kanskje Haynes er i overkant «luftig» mikset innimellom, og jeg har hørt Ørsted Pedersens basslyd adskillig bedre tidligere. Men det spiller ikke så stor rolle. For dette er solid be bop slik den ble fremført på de mange klubbene rundt i Danmark på den tiden.
Jan Granlie
Roy Haynes (dr), Tomas Franck (ts), Thomas Clausen (p), Niels-Henning Ørsted Pedersen (b)
