Altsaksofonisten Rudresh Mahanthappa ble født den 4. mai 1971, og har de senere årene markert seg som en av de viktige stemmene innenfor den amerikanske jazzen.
Han er sønn av indiske emigranter til USA, og ble født i Trieste, men tilbragte mesteparten av Oppveksten i Boulder, Colorado. Han har studert ved Berklee College of Music og ved Chicagos DePaul University.
Etter å ha flyttet til New York i 1997 ga han ut albumet «Architextures» med pianisten Vijay Iyer. De to fortsette samarbeidet etter det, og ga ut albumene «Black Water», «Mother Tongue» og «Codebook» med Mahanthappas kvartett, og «Raw Materials» som en duo.
For tiden underviser han i improvisasjon og leder små grupper ved Princeton University. I løpet av sin tid på Berklee ble han introdusert for musikken til den indiske saksofonisten Kadri Gopalnath, hvis bruk av vestlige instrumenter i karnatisk musikk overrasket og inspirerte Mahanthappa. Han skulle senere reise til India på et stipend for å jobbe med Gopalnath og de to spilte sammen på konserter mellom 2005 og 2008 og samarbeidet om albumet «Kinsmen» i 2008, som smelter sammen vestlige og indiske tilnærminger til improvisasjon.
Mahanthappa leder sin egen kvartett (med Vijay Iyer eller Craig Taborn på piano, François Moutin på bass, og Dan Weiss på trommer), Raw Materials (med Vijay Iyer), Indo-Pak Coalition (med Rez Abbasi på sitar og gitar og Dan Weiss på tablas), MSG (med Ronan Guilfoyle på bass og Chander Sardjoe på trommer), Dakshina Ensemble septet, og er involvert i en rekke forskjellige, musikalske sammenhenger.
I hans nyeste prosjekt, «Hero Trio», møter vi han sammen med bassisten François Moutin og trommeslageren Rudy Royston (som forøvrig også er med på Bill Friusells seneste plate, «Valentine» på Blue Note), hvor de serverer ni komposisjoner gjort av andre musikere. Og det mest spennende med prosjektet er egentlig ikke hvordan de fremfører stoffet, for det er alltid upåklagelig når Mahanthappa er leder, men hva de har valgt å spille.
Og de legger listen høyt, og åpner med Charlie Parkers «Red Cross», og allerede fra første tone legger vi merke til Mahanthappas litt skarpe tone i hornet. Den som husker det britiske bandet Backdoor, vil kanskje kjenne igjen litt av tonen i hornet til altsaksofonisten Ron Aspery, eller kanskje også litt av Arthurs Blythes kraftfulle måte å behandle altsaksofonen på. Han har alt det tekniske inne, men på grunn av tonen er det vanskelig å sammenligne med Parker. I tillegg blir låten behandlet på en annen måte enn i de versjonene jeg har hørt fra Parker. Det er temaet som er likt, og energien, men bortsett fra det er dette trioens egen og personlige versjon.
Så fortsetter de med Stevie Wonders «Overjoyed», Parkers «Barbados» koblet fint sammen med John Coltranes «26/2», før vi får Gerswin og Dukes gamle släger «I Can’t Get Started», Keith Jarretts «The Windup» i en versjon som ligger tett på Jarretts versjon med Jan Garbarek, Julie Carter Cash og Merle Kilgores «Ring od Fire», Gene de Pauls «I’ll Remember April» og Ornette Colemans «Sadness», før de runder av med Parkers «Dewey Square».
Og hele veien er det fine og personlige versjoner vi får servert. Stevie Wonders «Overjoyed» får en klar freejazz-tlnærming, og i soloen beviser Mahanthappa hvilken eminent tekniker og idémaker han er. De to «standardene» «I Can’t Get Started» og «I’ll Remember April» blir fremført på strålende vis, og de tre er i stand til virkelig å gjøre noe personlig med de to «ihjelspilte» låtene, mens de i Jarretts «The Windup» fremfører den nesten «av bladet» fra den utsøkte «Belonging»-platen med Jarrett, Garbarek, Palle Danielsson og Jon Christensen, en av høydepunktene i ECM-katalogen, utgitt i oktober 1974, selv om Mahanthappas spill er helt annerledes enn Garbarek.
I den gamle Johnny Cash-slägeren «Ring od Fire» beviser de tre at country og jazz er svært vanskelig å kombinere, og selv om de gjør den til en slags jazzlåt, er det ikke nok «spenning» i komposisjonen til at den blir en «höydare», selv om alle tre virkelig jobber med saken.
Det er egentlig først i det nest siste sporet, Ornette Colemans «Sadness», som vi første gang hørte på Ornette-albumet «Town Hall, 1962», at de virkelig går tett på originalen (med unntak av «The Windup»). Her får vi en versjon som, muligens, er enda sårere en Ornette Colemans første versjon. En kort og vakker versjon på drøyt tre minutter, som forteller det meste om hva sorg kan inneholde.
Og med Parkers «Dewey Square» er gleden tilbake i innspillingen. For det er en plate som er preget av glede og fascinasjon for de komponistene og låtene de har valgt ut for dette prosjektet. Det er blitt en fin plate, som gir noen nye vinklinger på flere av låtene, og hvor, særlig, Mahanthappa beviser hvilken strålende altsaksofonist han er. Men både François Moutin og Rudy Royston følger han til døra med strålende spill gjennom alle de ni låtene.
De senere årene har man funnet Mahanthappa på flere plater utgitt på det tyske ACT-selskapet. De fleste av disse platene synes jeg ikke man har gitt nok rettferdighet til Mahanthappas altsaksofontone. Men på denne utgivelsen synes jeg tonen er akkurat slik den skal være, og som man kjenner igjen fra de konsertene man har hørt med den utmerkede saksofonisten.
Jan Granlie
Rudresh Mahanthappa (as), François Moutin (b), Rudy Royston (dr)
