Den amerikanske trommeslageren Rudy Royston kommer fra Fort Worth i Texas, og oppvokst i Denver, Colorado. Han har vært profesjonell trommeslager og perkusjonist i nesten tjue år.
Han har spilt med mange av dagens beste jazzmusikere, så somJavon Jackson, Bill Frisell, Les McCann, David Gilmore, JD Allen, Sean Jones, Dr. Lonnie Smith, Don Byron, Stanley Cowell, Jonathan Kreisberg og Craig Handy for å nevne noen få, og betyr at Royston nærmest er altetende innenfor de fleste jazzsjangre.
I sitt band ‘Flatbed Buggy’ arbeider han sammen med bassklarinettisten John Ellis, cellisten Hank Roberts, accordionisten Gary Versace og bassisten Joe Martin, og på Day får vi åtte komposisjoner av Royston, pluss «Limini Village» skrevet av Martin og sistesporet «A.M. Hours» som er gjort av Hank Roberts. Platen er innspilt i New Jersey i august 2022.
Og de starter med trommeslagerens «Morning», en relativt rolig sak, med Roberts’ cello i front. Kanskje blir dette litt annerledes enn jeg hadde tenkt meg fra den drevne trommeslageren, men etter hvert får vi et fint riff fra Ellis, og med bassklarinetten som innleder og idésetter i låta våkner vi opp, og morgenen blir fin. Vi har fått en kopp kaffe, og dagen kan starte. Og da gjør det seg godt med Roberts’ fine cellosolo etterfulgt av Versaces utmerkede accordionspill. Og da kan dagen bare starte.
«Thank You For This Day» (det var da voldsomt så fort denne dagen gikk), starter med fint spill fra Roberts, som legger et rytmisk grunnlag for de andre. Og med Versaces accordion og Ellis fine bassklarinettspill, utvikler dette seg til en kammermusikalsk perle, hvor Roystons trommspill driver det hele fint framover.
Når jeg lytter på denne musikken, får jeg en følelse av at Bill Frisell sitter ett eller annet sted i studioet og overvåker det hele. For stemningen er veldig «frisellsk», hvor spillet er fremragende, kreativiteten helt der oppe, og musikere som gjør sitt beste for at dette skal fungere godt sammen.
Og det gjør det virkelig. «Limeni Village» av Roberts, har et roligere «tilslag», men er en deilig sak (og vi blir ii sengen litt lenger), mens «Look To The Hills», er en vakker ballade, som kanskje blir litt stillestående, men vakker nok, før vi får «The Mokes» med Martins bass og Roberts’ cello i en fin og lys «dans» i starten, før vi får en nydelig bassklarinettsolo fra Ellis, med trommer, cello og, ikke minst, accordion som bakspillere. Og cellosoloen her er bare nydelig.
«Five-Thirty Strut» starter med trommer, og den mer ballade-delen av plata føles over. Dette er en «leken» og fin sak hvor man kan høre at musikerne koser seg i studio, og jeg bliir litt overrasket over hvor godt egentlig accordion fungerer i en slik sammenheng – særlig med cello og bassklarinett. Det blkir noe lekent og lett over musikken som fascinerer, og med Ellis’ strålende bassklarinettsolo, som blir overtatt av Versaces deilige solo, blir dette en favorittlåt. I «Missing You» er de tilbake i balladeformen, og å uttrykke savn på en bedre måte enn dette skal noe til. Kanskje er den skrevet til Roystons bror, Ritchie, som platen er tilegnet, sammen med Ron Miles, trompeteren som forlot denne verden den 8. mars 2022. En ytterst verdig og fin hyllest, hvor bassklarinettsoloen er noe av det vakreste jeg har hørt.
I «Keep It Moving» innser bandet at de bare må fortsette. Dette er en litt ettertenksom, men ytterst vakker sak, hvor samspillet mellom bassklarinett, cello og accordion er fremragende, kreativt og ytterst vakkert, mens «It’s Time To Sleep», er en litt søvnig kveldssang hvor minnet om Lars Martin Myhres komposisjoner til Odd Børretzen dukker opp i bakhodet. Dette er en låt som like gjerne kunne vært en «sørlandsvise» fremført med Alfred Janson i bandet.
Så avslutter de denne fine utgivelsen med Roberts’ «A.M. Hours», som nesten blir et slags ekstranummer. En litt riff-basert låt hvor celloens «tema» ligger under som et grunnlag for bassklarinetten og et lekent trommespill.
Når jeg lytter til denne innspillingen, begynner jeg å tenke på hvor viktig egentlig Henry Threadgill har vært for utviklingen av den nyere, amerikanske jazzen. Det blir en slags kammermusikk med jazzinstrumenter og utstrakt improvisering som fascinerer kraftig. Og på Day synes jeg musikken treffer meg midt i hjertet. Det meste er neddempet og en smule melankolsk, hele veien med aldeles nydelig spill fra alle involverte. Royston har laget noen perler av noen komposisjoner, og både Martins og Roberts bidrar med låter som går sømløst sammen med Roystons, og det hele blir en vidunderlig helhet alle som har sans for Henry Threadgill vil elske.
Jan Granlie
Rudy Royston (drums), John Ellis (bass clarinet), Hank Roberts (cello), Gary Versace (accordion), Joe Martin (bass)
