Runa Viggen er en norsk pianist, som opprinnelig kommer fra Moelv, samme lille sted som pianistkollega Helge Lien. Hun har uttalt til lokalavisen Ringsaker Blad at hun med «ámbar», som betyr rav på spansk, har laget sin form for fusion, musikken hun alltid har ønsket å lage. Hun fortsetter med «Jeg har komponert helt uten å tenke sjangerbegrensninger eller rammer, og tatt med elementer av helt ulike sjangre og stilarter som jeg liker. Resultatet er sjangeroverskridende jazz fusion – progressiv musikk, en fusjonering av rock, klassisk og jazz, med bevisst bruk av både sigøynermollskalaer og arabiske skalaer. Jeg har alltid vært fascinert av rav og elsket ravsmykker og visste at platen jeg ville lage skulle bære den tittelen. Jeg har ønsket å lage noe nyskapende på den norske musikkscenen, noe som ingen har gjort på samme måte tidligere, forklarer Viggen Taksdal. Med unntak av et transponert parti fra Rachmaninovs «Italian Polka» i en av låtene, som et nikk til det klassiske, består «àmbar» utelukkende av mine egne komposisjoner.».
Med seg på platen har hun bassisten Fermin Fortiz og trommeslageren Enrique Natuvitas, og Viggen har sin utdannelse fra Global Music Academy i Berlin, og hun har spilt mye klassisk piano, og hun har spesielt stor sans for russiske komponister som Rachmaninov og Balakirev, samt Bach og barokkmusikk.
Dette er blitt en samling av låter med tre musikere som spiller helt ok fushion-musikk. Men jeg føler musikken på mange måter er «enklere» enn mange av de andre platene med slik musikk vi får inn dørene. Og det er noe som gjør denne platen mer tilgjengelig og hyggeligere enn mange andre i sjangeren. Mest på grunn av pianospillet, som har klare klassiske trekk i seg. Men både bass og trommer forsøker å dra musikken i en mer «heftig» jazz/rock-retning, men, heldigvis, klarer Viggen å holde de i «skinnet», så dette blir hennes plate, og ikke en ren fushionm eller jazz/rock-innspilling.
Jeg hadde egentlig trodd at musikken var adskillig mer «latin»-inspirert enn det den er. Men grunnelementene har mye latinmusikk i seg. Særlig er den fine «Tres Noches De Verano» et eksempel på at musikk fra den verdensdelen ikke alltid trenger å være «førstemann til 100». For her er det klassiske mer grunnelement enn fushion-musikken, selv om de klassiske elementene høres latin-amerikanske ut.
Viggen har laget en hyggelig innspilling, hvor hun har klart å holde den «ivrige» bassisten og trommeslageren i «øra», slik at det er hennes musikk som dominerer. Men de to får slippe til innimellom med heftige, macholignende solier, men ikke særlig mer enn at det passer inn i musikken til Viggen.
Dette er kanskje en av de minst «norske» og skandinaviske platene jeg har hørt fra en norsk pianist på veldig lenge.
Jan Granlie
Runa Viggen (p), Enrique Nativitas (dr), Fermin Fortiz (b)
