Man kan si mye om trombonen som jazzinstrument. Ifølge den danske avisen, Politikens egen dagsavis i forbindelse med Copenhagen Jazz Festival for noen år siden, gjorde de et eksperiment hvor de målte styrken i applausen på en del av konsertene, for å måle hvilke instrumenter publikum likte best. Og her kom trombonen på en relativt klar sisteplass.
Men det er noen år siden, og det er mulig at trombonen har fått bedre innpass hos publikum etter det – i alle fall utenfor de mest tradisjonelle klubbene i København.
Og en av de som kan ha vært med på å snu denne trenden er trombonisten Ryan Keberle. Han er amerikansk trombonist, komponist, arrangør og pedagog. Han er leder Ryan Keberle & Catharsis, som har gjort seks plateutgivelser, hans All Ears Orchestra, Big Band Living Legacy Project og han er med på å lede internasjonale kammerjazzensemblet, Reverso. Han har spilt med blant andre David Bowie, Maria Schneider, Wynton Marsalis, Darcy James Argue, Alicia Keys, David Byrne/St. Vincent, Rufus Reid, Miguel Zenon, Dave Douglas, Joe Fiedler og Sufjan Stevens, og har vært med på syv Grammy Award-vinnende plater. Han leder for tiden jazzprogrammet ved Hunter College.
Noen påstår at trombonen er det instrumentet i en jazzbesetning som lettest kan erstatte vokalen. Dette har sannsynligvis å gjøre med instrumentets tone, farge, rekkevidde og tonehøyde som gjør at en trombonist kan fremkalle den menneskelige stemmen, stønn og gråt som de aller beste bluessangere.
Trombonen i brasiliansk musikk er i stand til å gjøre noe helt annet. Det fremkaller den flyktige brasilianske følelsen kalt «saudades». Når Ryan Keberle spiller trombone sammen med sine brasilianske kolleger i Collectiv do Brasil, gir han den følelsen vinger.
I 2017 tok Keberle seg fri fra pliktene som leder av musikkprogrammet ved Hunter College for å reise til Brasil. Mens han var i São Paulo møtte han tre ledende – og ganske travle – musikere: pianist Felipe Silveira, bassist Tiago Alves og trommeslageren og perkusjonisten Paulinho Vicente. Trioen og Keberle ble øyeblikkelig venner, og delte en dyp kjærlighet til Brasils musikktradisjon, representert av kunstnere som Ivan Lins, Edu Lobo, Toninho Horta og Milton Nascimento, og samtidig også kjærligheten til den amerikanske jazzen. Det tok ikke lang tid før Keberle og den brasilianske trioen ble kvartetten som skulle bli Collectiv do Brasil. Snart kom ny musikk av Keberle til og ble lagt til repertoaret som kvartetten begynte å finjustere og perfeksjonere på vanlige spillejobber rundt i og rundt São Paulo. Den spesielle og gode kjemien mellom musikerne var elektrifiserende, overskridende kulturell bakgrunn, og det kom ikke som noen overraskelse, da det en stund etter at Keberle hadde returnert til USA, at ble lagt planer om å returnere til Brasil, for å gjøre albumet «Sonhos da Esquina».
Nå er det nok mane som tror at dette blir som når Stan Getz på begynnelsen av 60-tallet samarbeidet med brasilianske musikere og vi fikk noen ytterst sofistikerte innspillinger med amerikansk jazz sammenkoblet med brasiliansk musikk. Men selv om musikken har sine klare røtter i den brasilianske musikken, synes jeg ikke det blir like sofistikert og «sommervennlig» som når Getz besøkte landet.
For det første dreier det seg om Keberles trombonespill, som er førende gjennom alle de åtte sporene på denne innspillingen. Og de starter med Milton Nascimento og Chico Buarques «Cio da Terra», som lar varmen og sommeren innta arbeidsrommet. Men først og fremst legger vi merke til Keberles utmerkede trombonespill, som er varmt i tonen og som er like behagelig og kontrollert, enten han oppholder seg i de lavere «luftlag» eller flyr høyt oppe i skyene.
Etter åpningen får vi tre komposisjoner av Keberle, før vi får Nascimento/Lo Borges og Marcio Borges’ «Clube da Esquina 2», Toninho Horta og Fernando Brants «Aqui, Oh!» og Nascimento og Borges’ «Tarde», før de går inn for en myk landing med Toninho Hortas «Francisca».
Og hele veien er dette behagelig trombonemusikk, hvor trombonen hele veien fungerer som den ledende stemmen. Og det er faktisk sant at trombonetonen kan fungere fint i stedet for den menneskelige stemme, og til det bruket er Keberle det rette valget. For hans tone i hornet er strålende, og langt fra så «brautende» som en del utøvere av instrumentet gjerne spiller.
Og det er Keberle som fører an og som gjør platen interessant. De brasilanske musikerne er statister, selv om vi får noen pianosolier fra Felipe Silviera, som er helt ok, men som aldri når opp til samme nivået som kapellmesteren.
Jan Granlie
Ryan Keberle (tb), Felipe Silviera (p), Thiago Alves (b), Paulinho Vicente (dr)
