
Det norsk/svenske «supertrioen» Rymden, er ute med sin andre utgivelse. Pianist og keyboardist Bugge Wesseltoft, bassist Dan Berglund og trommeslager Magnus Ăström, startet samarbeidet for noen fĂ„ Ă„r siden, etter at Berglund og Ăström hadde hatt en slags pause, etter at Esbjörn Svensson Trio (e.s.t.) brĂ„tt stoppet etter Esbjörn Svenssons tragiske dykkerulykke.
De debuterte pÄ plate som trio med «Reflections & Odysseys» (JAZZLAND) i 2019, en plate som fikk mye positiv oppmerksomhet. Vi i salt peanuts* hadde litt problemer med Ä skille mellom det nye bandet og det opprinnelige e.s.t. Mest fordi man ogsÄ her opererer som pianotrio, i et musikalsk landskap, som pÄ mange mÄter ble skapt av e.s.t. (Anmeldelsen kan du lese HER).
Jeg har hatt gleden av Ä hÞre trioen live noen ganger, og det har alltid vÊrt en fornÞyelse. SÄ fÄr vi se om de beveger seg lenger bort fra e.s.t. pÄ sin nye plate.
Det starter med en ganske pÄgÄende og funky bass i «The Life and Death of Hugo Drax», som etter den temmelig rocka introen, roes ned, og Bugge Wesseltoft fÄr plass til et litt svevende B-parti, og jeg fÞler at de er pÄ vei til Ä finne sitt eget lydbilde.
Andresporet, «The Spacesailor» bekrefter pÄ mange mÄter det. Og dette «nye» lydbildet synes jeg legger seg mye mer mot det litt rocka og «pop»-aktige i musikken, og med et lydbilde med «skarpe» trommer og litt «space» i pianoklangen, som etter hvert flere band, sÊrlig fra de britiske Þyer, legger seg innenfor i dagens jazz. Men jeg skal ikke sammenligne altfor mye med britene, for jeg synes Rymden har mye mer spennende Ä komme med, enn de fleste fra Þyriket.
Men det blir noe litt «enkelt» over musikken de fremfÞrer, selv om det garantert er vanskelig nok. à fÄ denne musikken til Ä swinge, krever dyktige musikere, og det fÄr man i denne trioen.
Tredjesporet, «Söndan», er akkurat slik man Þnsker en sÞndag formiddag, og jeg fÄr en fÞlelse av at dette kunne vÊrt en lÄt skrevet av Bo Kaspers Orkester, og som kunne vÊrt Rymdens versjon av deres hitlÄt «Söndag i sÀngen». Man fÄr en fÞlelse av et litt kaldt rom, og man velger Ä forbli under dynen, mens Rymden spiller pÄ stereoanlegget. Fint!
«Terminal One», er kanskje trioens opplevelser fra de evinnelige flyplass-terminalene man mÄ innom nÄr man er turnerende musiker. De samme omgivelser pÄ hvert eneste sted, og venting, venting og atter venting. Men det virker som om Rymden har funnet pÄ noe morsomt Ä gjÞre i ventetiden fÞr avgang, for dette er blitt en lett og ledig lÄt, som ogsÄ er «enkel» i uttrykket, og som sikkert fungerer i hodetelefonene pÄ flyplassen, og som «rusler» fint av gÄrde ogsÄ i heimen.
Og slik fortsetter det, med lette og fine lĂ„ter uten altfor mange «pigger» og motstand. Det er tre utmerkede musikere som mĂžtes, og man kan hĂžre at de hygger seg i studio. Bugge Wesseltoft er en relativt funky pianist, som elsker nĂ„r musikken bygger seg opp og han kan «leke» med pianoet eller keyboardet. Dan Berglund er en strĂ„lende bassist, som i flere av lĂ„tene legger et bassgrunnlag, som de andre musikerne elsker. Jeg ser Wesseltoft for meg, vuggende og smilende bak pianoet nĂ„r Berglund drar i gang med sitt funky bass-spill, mens Ăström ligger bak og pisker de andre framover, og er pĂ„ plass hele tiden med sitt relativt rocka trommespill.
Men etter hvert som platen «skrider» framover, fÞler jeg kanskje de gÄr litt for mye i de samme sporene. Det blir litt de samme oppbygginger av lÄtene, hvor man gjerne starter litt rocka og funky, fÞr de har et rolig mellomparti, fÞr de «kliner til» igjen mot slutten. Kanskje hadde jeg Þnsket at de ville overraske meg litt underveis, med noe helt annet? Jeg vet ikke. Riktignok skjer det noe i starten pÄ sjettesporet, «Pilgrimstad», hvor introen er en fin bass-solo hvor Berglund spiller med bue, og Wesseltoft etter hvert kommer inn med pianospill som ligger tett pÄ Esbjörn Svensson, men med en personlighet som er Bugge, og ingen andre. Det sjuende sporet, «Arriving at Ramajay Part I», beveger seg inn i enda et landskap, som lukter eksotisk, uten at de beveger seg veldig langt vekk fra det opprinnelige. Her «svever» Wesseltoft pÄ en litt funky mÄte over et stÞdig og fint komp, hvor lÄten utvikler seg fint hele veien, mens «Arriving at Ramajay Part II», forteller oss at trioen har funnet seg til rette i det eksotiske, og vi er litt tilbake i det funky landskapet.
«The Actor (Gonzo Goes to Pasadena)», er en vakker og nesten litt nasjonalromantisk lÄt hvor Wesseltoft, spiller hovedrollen, slik han ofte spiller nÄr man hÞrer han solo, som gÄr nesten sÞmlÞst over i «My Life In a Mirror», ogsÄ en nesten nasjonalromantisk lÄt som nÊrmer seg folkemusikken pÄ en fin mÄte. En deilig ballade med Wesseltoft i fÞrersetet.
SÄ gÄr de inn for landing med «Free As a Bird», med Berglunds bass svevende over de to andre, ogsÄ her med bue, noe som gjÞr at det kan fÞles vanskelig Ä lette for «fuglen». Men etter hvert letter han og svever fint over landskapet, fÞr de avslutter med «Söndan outro», som tar oss ut av den svevende drÞmmesekvensen, og vi er tilbake i det kjÞlige soverommet, godt plassert under dyna, og det er pÄ tide Ä se dagen i Þynene og komme seg i aktivitet.
Dette er blitt en fin plate fra Rymden. Vi mÞter tre musikere som kommuniserer pÄ et relativt hÞyt nivÄ, og som etter hvert har lÊrt hverandre Ä kjenne godt, slik at det minste «hint» fra en av musikerne blir tatt tak i, vurdert og gransket. SÄ velger man enten Ä fÞlge ideen, eller legge den til side for eventuelt Ä ta den opp igjen senere. Men stort sett synes jeg litt for mye av det rytmiske og det idémessige foregÄr i samme musikalske landskapet. Det er for sÄ vidt ikke noe galt i det, men jeg kunne gjerne Þnsket litt mer variasjon, selv om vi fÄr et par lÄter som skiller seg ut fra resten.
Men dette er en plate som jeg tror vil ta Rymden, om ikke ut i rommet, sÄ til en rekke festivaler og klubber rundt om i verden etter at korona-pandemien er overstÄtt. For dette er en trio man bare skal hÞre pÄ konsert, men mange mennesker, et godt stemt flygel og tre musikere i godlune.
Jan Granlie
Bugge Wesseltoft (p, Fender Rhodes, moog, celesta, elec), Dan Berglund (b, elec), Magnus Ăström (dr, perc, elec, v)