Det norsk/svenske «supertrioen» Rymden, er ute med sin andre utgivelse. Pianist og keyboardist Bugge Wesseltoft, bassist Dan Berglund og trommeslager Magnus Öström, startet samarbeidet for noen få år siden, etter at Berglund og Öström hadde hatt en slags pause, etter at Esbjörn Svensson Trio (e.s.t.) brått stoppet etter Esbjörn Svenssons tragiske dykkerulykke.
De debuterte på plate som trio med «Reflections & Odysseys» (JAZZLAND) i 2019, en plate som fikk mye positiv oppmerksomhet. Vi i salt peanuts* hadde litt problemer med å skille mellom det nye bandet og det opprinnelige e.s.t. Mest fordi man også her opererer som pianotrio, i et musikalsk landskap, som på mange måter ble skapt av e.s.t. (Anmeldelsen kan du lese HER).
Jeg har hatt gleden av å høre trioen live noen ganger, og det har alltid vært en fornøyelse. Så får vi se om de beveger seg lenger bort fra e.s.t. på sin nye plate.
Det starter med en ganske pågående og funky bass i «The Life and Death of Hugo Drax», som etter den temmelig rocka introen, roes ned, og Bugge Wesseltoft får plass til et litt svevende B-parti, og jeg føler at de er på vei til å finne sitt eget lydbilde.
Andresporet, «The Spacesailor» bekrefter på mange måter det. Og dette «nye» lydbildet synes jeg legger seg mye mer mot det litt rocka og «pop»-aktige i musikken, og med et lydbilde med «skarpe» trommer og litt «space» i pianoklangen, som etter hvert flere band, særlig fra de britiske øyer, legger seg innenfor i dagens jazz. Men jeg skal ikke sammenligne altfor mye med britene, for jeg synes Rymden har mye mer spennende å komme med, enn de fleste fra øyriket.
Men det blir noe litt «enkelt» over musikken de fremfører, selv om det garantert er vanskelig nok. Å få denne musikken til å swinge, krever dyktige musikere, og det får man i denne trioen.
Tredjesporet, «Söndan», er akkurat slik man ønsker en søndag formiddag, og jeg får en følelse av at dette kunne vært en låt skrevet av Bo Kaspers Orkester, og som kunne vært Rymdens versjon av deres hitlåt «Söndag i sängen». Man får en følelse av et litt kaldt rom, og man velger å forbli under dynen, mens Rymden spiller på stereoanlegget. Fint!
«Terminal One», er kanskje trioens opplevelser fra de evinnelige flyplass-terminalene man må innom når man er turnerende musiker. De samme omgivelser på hvert eneste sted, og venting, venting og atter venting. Men det virker som om Rymden har funnet på noe morsomt å gjøre i ventetiden før avgang, for dette er blitt en lett og ledig låt, som også er «enkel» i uttrykket, og som sikkert fungerer i hodetelefonene på flyplassen, og som «rusler» fint av gårde også i heimen.
Og slik fortsetter det, med lette og fine låter uten altfor mange «pigger» og motstand. Det er tre utmerkede musikere som møtes, og man kan høre at de hygger seg i studio. Bugge Wesseltoft er en relativt funky pianist, som elsker når musikken bygger seg opp og han kan «leke» med pianoet eller keyboardet. Dan Berglund er en strålende bassist, som i flere av låtene legger et bassgrunnlag, som de andre musikerne elsker. Jeg ser Wesseltoft for meg, vuggende og smilende bak pianoet når Berglund drar i gang med sitt funky bass-spill, mens Öström ligger bak og pisker de andre framover, og er på plass hele tiden med sitt relativt rocka trommespill.
Men etter hvert som platen «skrider» framover, føler jeg kanskje de går litt for mye i de samme sporene. Det blir litt de samme oppbygginger av låtene, hvor man gjerne starter litt rocka og funky, før de har et rolig mellomparti, før de «kliner til» igjen mot slutten. Kanskje hadde jeg ønsket at de ville overraske meg litt underveis, med noe helt annet? Jeg vet ikke. Riktignok skjer det noe i starten på sjettesporet, «Pilgrimstad», hvor introen er en fin bass-solo hvor Berglund spiller med bue, og Wesseltoft etter hvert kommer inn med pianospill som ligger tett på Esbjörn Svensson, men med en personlighet som er Bugge, og ingen andre. Det sjuende sporet, «Arriving at Ramajay Part I», beveger seg inn i enda et landskap, som lukter eksotisk, uten at de beveger seg veldig langt vekk fra det opprinnelige. Her «svever» Wesseltoft på en litt funky måte over et stødig og fint komp, hvor låten utvikler seg fint hele veien, mens «Arriving at Ramajay Part II», forteller oss at trioen har funnet seg til rette i det eksotiske, og vi er litt tilbake i det funky landskapet.
«The Actor (Gonzo Goes to Pasadena)», er en vakker og nesten litt nasjonalromantisk låt hvor Wesseltoft, spiller hovedrollen, slik han ofte spiller når man hører han solo, som går nesten sømløst over i «My Life In a Mirror», også en nesten nasjonalromantisk låt som nærmer seg folkemusikken på en fin måte. En deilig ballade med Wesseltoft i førersetet.
Så går de inn for landing med «Free As a Bird», med Berglunds bass svevende over de to andre, også her med bue, noe som gjør at det kan føles vanskelig å lette for «fuglen». Men etter hvert letter han og svever fint over landskapet, før de avslutter med «Söndan outro», som tar oss ut av den svevende drømmesekvensen, og vi er tilbake i det kjølige soverommet, godt plassert under dyna, og det er på tide å se dagen i øynene og komme seg i aktivitet.
Dette er blitt en fin plate fra Rymden. Vi møter tre musikere som kommuniserer på et relativt høyt nivå, og som etter hvert har lært hverandre å kjenne godt, slik at det minste «hint» fra en av musikerne blir tatt tak i, vurdert og gransket. Så velger man enten å følge ideen, eller legge den til side for eventuelt å ta den opp igjen senere. Men stort sett synes jeg litt for mye av det rytmiske og det idémessige foregår i samme musikalske landskapet. Det er for så vidt ikke noe galt i det, men jeg kunne gjerne ønsket litt mer variasjon, selv om vi får et par låter som skiller seg ut fra resten.
Men dette er en plate som jeg tror vil ta Rymden, om ikke ut i rommet, så til en rekke festivaler og klubber rundt om i verden etter at korona-pandemien er overstått. For dette er en trio man bare skal høre på konsert, men mange mennesker, et godt stemt flygel og tre musikere i godlune.
Jan Granlie
Bugge Wesseltoft (p, Fender Rhodes, moog, celesta, elec), Dan Berglund (b, elec), Magnus Öström (dr, perc, elec, v)
