På skive

SABU TOYOZUMI / MATS GUSTAFSSON

«Hokusai»
NOBUSINESS, NBCD 134

Den norske poeten Jan Erik Vold publiserte i 1979 et dikt han kalte «Hokusai, den gamle mester» i sin fantastiske samling «Sirkel, sirkel». Og om dette diktet er grunnen til at den japanske trommeslageren Sabu Toyozumi og den svenske saksofonisten Mats Gustafsson valgte å kalle sin liveinnspilling fra Jazz Spot Candy i Chiba i Japan, tatt opp i dagene 11. og 12. juni 2018, vites ikke. Men dette diktet har vært med meg siden jeg gikk til anskaffelse av boken i 1979. Volds dikt var en bauta i den relativt store samlingen, og jeg har valgt å ta det med her, så kan du som ikke kjenner det, og Gustafsson, om han ikke kjenner det fra før, lese det:

Hokusai / ble / nærpå 90. / Da han var 75 / år gammel, sa han / om bildene sine: Jeg begynte å / tegne / ting da jeg var / 6. Det jeg fikk til / før jeg var 50, er ingenting / tess. Da jeg var 70 / hadde jeg ennå / ikke gjort / noe bra. I 73 års alder / begynte jeg å forstå / dyr og planters / grunnleggende / former. // Når jeg blir 80, vil jeg / ha forstått mer, og når jeg blir 90 / vil jeg kjenne / kunstens / hemmeligheter / til bunns – så når jeg blir 100 vil jeg / lage / rosverdige / ting. For ikke å snakke // om årene / deretter. / Nå gjelder det bare / å holde det gående.

Katsushika Hokusai (葛 飾 北 斎), ble født i Edo, som nå er Tokyo, omkring den 31. oktober 1760 og døde den 10. mai 1849. Han var kjent ganske enkelt som Hokusai, og var en japansk kunstner, ukiyo-e-maler og grafiker fra Edo-perioden. Han var mest kjent for å lage treblokk-serien «Trettiseks utsikter over Fuji-fjellet», som inneholder det internasjonalt ikoniske trykket, «The Great Wave off Kanagawa».

Sabu Toyozumi ble født i Tsurumi i Yokohama i 1943. Han blir regnet som en av de store «frittgående» japanske jazzmusikere som utgjorde første generasjonen som spilte freejazz i Japan. Som trommeslager spilte han sammen med mange av nøkkelfigurene i den japanske freejazzen, som de to hovedfigurene i den «første generasjonen», Masayuki Takayanagi og Kaoru Abe fra slutten av 1960-tallet og utover. Han er en av svært få i denne kretsen som fremdeles er i live og er engasjert i å spille denne musikken i dag.

Mats Gustafsson er en av Europas mest aktive musikere innenfor den «frittgående» musikken. Han har bosatt seg i Nickeldorf i Østerrike, etter å ha hatt bostedsadresse i Sverige siden han ble født i Umeå den 29. oktober 1964. Han er en av Europas ledende samlere av jazzplater, og han lever og ånder for den «spennende» musikken. Vi har hørt han i en rekke forskjellige sammenhenger, som i egne prosjekter som Fire! og Fire! Orchestra, The Thing, The Thing med Neneh Cherry, med Paul Lovens, Hamid Drake, Barry Guy, The School Days, Sonic Youth, Paal Nilssen-Love, John Russell og Raymond Strid, Thurston Moore, og NU Ensemble. I tillegg har han «slengt seg med» i prosjekter med Aaly Trio, Ken Vandermark, Per Henrik Wallin, Jaap Blonk og Michael Zerang, Jim O’Rourke, Agusti Fernández, Kieran Hebden & Steve Reid, Colin Stetson, The Ex, Merzbow, og Craig Taborn, for å nevne noen.

I 2018 var han en snartur til Japan, og der ble det satt opp et par konserter i Chiba, hvor Gustafsson fik gleden av å improvisere sammen med en av legendene i den japanske jazzen.

Vi får fem «strekk», hvor alt som fremføres er fritt improvisert. Og de starter temmelig rolig, hvor de mer eller mindre «føler» på hverandre, og finner et slags felles landskap å bevege seg i.

Og derfra og ut, er dette en spennende reise i hva en japansk trommeslager og en svenske, utstyrt med barytonsaksofon, flutophone og fløyte kan lage av musikk sammen. I starten føles det som om det er Toyazumi som legger premissene for hvilke retninger de skal bevege seg. Men det varer ikke lenge før «udyret fra Umeå» tar sats og forsøker å rette ut barytonsaksofonen. Og det går ikke mange minuttene før de to har funnet en felles, musikalsk plattform som de kan «drodle» rundt.

I de senere årene har jeg lagt merke til at Gustafsson har roet ned spillet sitt adskillig. Han er mye mer dynamisk i spillet sitt nå, og han er mer gjenkjennbar når det gjelder idealer og det melodiske, som jeg syntes vi hørte godt i The Things samarbeid med Neneh Cherry (som var et høydepunkt i The Thing-historien). Men han har fremdeles den samme råskapen som gjør han til en av de mest spennende musikerne innenfor det «frittgående» landskapet. Men jeg føler det er mer «kontroll» på galskapen nå.

Og mens jeg lytter, tenker jeg på diktet om Hokusai, og at det trengs livserfaringer for å skape god kunst. Og mens jeg lytter til de to, tenker jeg på hvordan Jan Erik Vold fremførte dette diktet på platen «Ingentings bjeller» med Jan Grabarek, Bobo Stenson, Palle Danielsson og Jon Christensen, som kom ut på Polydor i 1977. Og selv om Gustafsson og Toyazumi spiller en helt annen form for improvisert musikk enn det Vold og hans musikalske venner gjorde, så er det noe med stemningen og tilnærmingen jeg mener kan sammenlignes.

I den musikken de to fremfører, er det kommunikasjonen mellom musikerne som er det aller viktigste. At de finner en måte å «samtale» på, selv om det garantert oppsto noen språklige barrierer «backstage» før og etter konsertene. Men jeg synes de finner hverandre relativt fort i disse to konsertene. Toyazumi med et trommespill som, innimellom kan virke enkelt, men som inneholder mange detaljer som fascinerer. Og samtidig som det er en slags enkelhet i det han spiller, er det en spennende råskap som passer perfekt sammen med Gustafssons musikalske uttrykk.

En spennende innspilling, hvor vi møter Gustafsson i et nytt samarbeid, som også denne gangen fungerer fint.

Jan Granlie

Sabu Toyazumi (dr), Mats Gustafsson (bs, flutophone, fl)

Skriv et svar