Nye skiver og bøker


flere skiver og bøker...

Våre podkaster


flere podkaster ...

Skiver du bør ha


flere anbefalte skiver...

Våre beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

På skive

SAM REIDER

«Petrichor»
SELF RELEASE

De siste to årene har pianisten og accordeonisten, Sam Reider brukt på å flytte tilbake til San Francisco, etter å ha bodd mer enn ti år i New York City. Med at den normale travelheten med å turnere, på grunn av pandemien, ble satt på pause, fikk han tid til å gjenoppdage landskapet i Nord-California. Han brukte tid på vandringer langs den tåkete kysten, klatring gjennom redwood-skogene opp til innsjøene på fjellet, og han følte seg forynget og tilbake i kontakt med en del av sjelen sin som hadde ligget i dvale i mange år. Samtidig ble han også gjenforent med et musikkinstrument fra sin barndom – bestefars Steinway-piano fra 1918.

Den nye platen, med originale komposisjoner er, som han selv sier det: «en musikalsk refleksjon over hjemkomsten og også en hyllest til noen av pianist-komponistene som har inspirert meg siden jeg var ung: Duke Ellington, James Booker, Keith Jarrett, Claude Debussy og Emahoy Tsegué-Maryam Guèbrou for å nevne noen».

Platen inneholder en blanding av komponert og improvisert materiale, alt gjort på piano, og det hele ble innspilt i august 2021 på Sandbox, et nytt scenekunststed i Sand City, California, drevet av cellisten Michelle Djokic. Og åpningssporet, «Mirror Lake» er en refleksjon over inntrykk han har fått ved innsjøene oppe i fjellene – og vi kan nesten høre den rolige overflaten på vannet som Reider skuer ut over, og legger tankene som dukker opp på pianotangentene. Dette er vakkert, lyrisk og har en slags nordisk tone, som kan minne om den norske pianisten Jan Gunnar Hoff eller noe i nærheten av det Kjetil Bjørnstad har gjort. Vakkert og neddempet, men ikke uten at det kommer krusninger i vannflaten, vinden blåser litt opp, og vi får en følelse av å være ved et norsk fjellvann, hvor været skifter ustanselig (selv om jeg kanskje ikke er den som har opplevd dette mest i den norske fjellheimen).

Tittelsporet, «Petrichor», er helt annerledes. Her får vi en nesten «klassisk» og lystig improvisasjon, som har mye av spillet til Keith Jarrett i seg, med raske rytmer som blomstrer ut en ostinato han selv forteller er inspirert av en balafonmusiker han pleide å høre spille på Grand Central Station på Manhattan. Det er en musikalsk figur han forteller at han spilte i mange år før han fant et hjem til den. Denne låten tar oss med til helt andre himmelstrøk enn fjellene i nærheten av det nordlige California (eller det norske fjellandskapet), og vi aner mer travelt storbyliv, samtidig som det er en glede over det å vandre gatelangs i New York, som gjør at man som lytter nesten får lyst til et besøk i New York igjen.

«Emahoy» er en hyllest til den etiopiske musikeren og nonnen Emahoy Tsegué-Maryam Guèbrou, en improviserende pianist og komponist som blander blues med en vandrende, impresjonistisk følsomhet. Og hyllesten er en vakker blues, som Reider spinner ut fra og lager en vakker improvisasjon som nesten kan føles som om man sitter i en blomstereng om sommeren med insektene summene rundt en, man er i godt selskap, og selv om inspirasjonen kommer fra en musiker og nonne fra Etiopia, kunne også denne låta vært gjort av en nordisk pianist på ECM. Det er lyrisk og vakkert, og i «andre delen» føler jeg at Keith Jarrett kommer «krypende», men ikke så mye at det blir en kopi. Ette er Reiders egen opplevelse, inntrykk og hyllest til Emahoy Tsegué-Maryam Guèbrou, og er blitt en nydelig sak med mange «innganger».

«Panoramic Highway» er navnet på veien som krysser Mount Tam, et av Reiders favorittsteder i verden. Låten gir en rytmisk vri til et ellers enkelt bluestema ved å bruke en ostinato i 13/8-takt. Her får vi mer pianospill a la Jarrett, særlig i ostinatspillet som går fint sammen med improvisasjonene, mens «Kansas» opprinnelig var en komposisjon han skrev for flere år tilbake. Han orkestrerte den deretter for kor for en konsert i Brooklyn i 2019. Men her får vi den for solo piano. Dette er en nydelig komposisjon, hvor Dollar Brand (før han kalte seg Abdullah Ibrahim) dukker opp i bakhodet. Og å høre denne med et kor tror jeg er vakkert. En aldeles nydelig melodi, hvor akkordrekkefølgen er blues, men slik Dollar Brand spilte. Dette er en låt som skriker etter en kvinnelig vokalist med personlighet i stemmen, men instrumentalversjonen er ytterst vakker, og vil bli sittende i bakhodet til denne anmelderen i lang tid. Vi får også litt Jarrett-inspirasjon her også, men med Brand, og fremføringen er strålende. Kanskje platas (og månedens) vakreste låt!

«Nocturne» er et kort, lite klassiskinspirert stykke som han først spilte med bandet Human Hands på en turné om vinteren i Skottland. Og det er nok ikke bare i Nord-California Reider lar seg inspirere. For i denne korte, og fine låten, kan man nesten føle den skotske tåken, vinden, og at kulda kryper inn i alle åpninger i vinterklærne. Men hele veien er det en opptimisme og nesten barnlig glede over å oppleve det skotske landskapet. Denne kunne også vært gjort av en norsk pianist med adskillig mer fjellerfaring enn meg.

Så får vi «Wandering Aengus» som er en instrumental tolkning av William Butler Yeats’ dikt «Ballad of the Wandering Aengus». Her forteller Reider at dette er en av hans og hans kones favorittfikt, og han forteller at han en dag planlegger å spille inn versjonen med vokal. Og når jeg leser det, dukker det en rekke kvinnelige vokalister opp i bakhodet, som for eksempel June Tabor, (som også hadde passet perfekt som vokalist i «Panoramic Highway»), som denne låten hadde passet perfekt til. Det er en låt som fungerer helt fint uten vokal også, for pianospillet til Reider er lyrisk og fint, og med en fortellerevne som er strålende.

Så avslutter han denne nydelige soloplaten med «Land’s End», som er en låt inspirert av hulen ved Land’s End i San Francisco. Opprinnelig ble denne komposisjonen skrevet for et kammerensemble. Han forteller at: «for pianoversjonen destillerte jeg i grunnen bare det enkle hjemsøkende tema, som i mitt sinn representerer tåken som sakte sniker seg inn på ettermiddagen og lyden av tåkehorn. Det føltes som den perfekte avslutningen på plata». Og den perfekte avslutning på platen er det. «Land’s End» er natur omgjort til musikk på en fremragende måte, og jeg kan ikke forestille meg at et kammerensemble kunne gjort dette til noe særlig vakrere enn det vi får servert her.

Sam Reider er en pianist jeg ikke kjente til før jeg satte på denne innspillingen. Og jeg blir nærmest satt helt ut av hvordan han med enkle hjelpemidler, klarer å fortelle historier fra sine reiser i nærområdet og til Scotland, som det bare er å følge med på, så slipper man være bekymret over enorme køer på flyplasser og andre ting som bare er til bry når man skal ut på feriereise. Reider har utgitt en plate hvor man kan sette seg godt til rette og bare «ta inn» hans naturhistorier og leve seg inn i dem.

Nydelig fra start til mål!

Jan Granlie

Sam Reider (p)

Skriv et svar

Du må være innlogget for å skrive kommentarer.