Den amerikanske vokalisten Samara Joy, eller Samara Joy McLendon, som er hennes opprinnelige navn, ble født den 11. november 1999, og er en Grammy Award-vinnende amerikansk jazzsanger. Hun ga ut sitt selvtitulerte debutalbum i 2021 og ble deretter kåret til beste nye artist av JazzTimes. Hennes andre album, Linger Awhile, ble gitt ut i september 2022 og vant prisen for beste jazzvokalalbum ved Grammy Awards 2023, hvor hun også ble kåret til beste nye artist, og det er dette albumet som nå har havnet i spilleren hos undertegnede. Denne utgivelsen inneholder, i hovedsak, alternative versjoner av hennes tolkninger av det såkalte «standard-stoffet».
Jeg har hørt mye om genialiteten i Joys vokalkunst fra flere konserter i Europa det seneste året, og enkelte fikk helt «hakeslepp» etter hennes konsert på Moldejazz tidligere i sommer.
Og det er nesten umulig å utsette noe på det man får servert på denne utgivelsen. Til å være såpass ung, er det nesten skremmende å høre hennes modne og sikre frasering. Hun høres ut som hun har holdt på med å synge disse låtene i mange år, og forbildene i den kvinnelige vokaljazzen står i kø gjennom hele platen. Men det er hele veien Joy sin personlighet som gjør dette til en strålende plate, sammen med noen utmerkede musikere hun har samarbeidet med. Spesielt bør gitaristen Pasquale Grasso trekkes fram som en utmerket samarbeidspartner.
Vi får en rekke up-tempo-låter, som hun takler på strak hånd, og i balladene, som Erroll Garners «Misty» blir fremragende fremført. Besetningen varierer fra duoer med pianisten Gerald Clayton, og en duo med Grosso, en rekke kvartettlåter med Grasso, pianisten Ben Petersen, bassisten David Wong og trommeslageren Kenny Washington, pluss litt større band med blåsere i tillegg til trioen. Og hele veien låter Joy utrolig selvsikker og med full kontroll over de mer eller mindre standardene.
Her på salt peanuts* setter vi aller høyest pris på de originale artistene, som har en personlighet som går utenom de fleste andre man kan sammenligne dem med. Og det er nok det eneste ankepunktet jeg har mot Samara Joy. Hun fremfører alle låtene med stor overbevisning og kraft, men jeg savner originaliteten i det hun gjør, slik vi får det for eksempel hos Sheila Jordan, Cassandra Wilson eller Karin Krog. Hun er kjempedyktig, og vil helt sikkert gå inn i historien som en av de aller største, særlig i USA.
Det er skrekkelig bra utført, og aldri forekommer det et ørlite feilskjær, som i alle fall jeg ville ha satt pris på. Det er nesten så man kunne mistenkt hele prosjektet for å være en form for kunstig intelligens, men siden jeg har vitner på at hun er virkelig, så kan vi bare konstatere at hun er den perfekte vokalist for denne musikken.
Jan Granlie
Samanta Joy (vocal), Pasquale Grosso (guitar), Ben Peterson (piano), Sedrick Mitchell (piano), Gerald Clayton (piano), Kendric McAllister (tenor saxophone), Terell Stafford (trumpet, flugelhorn), Donavan Austin (trombone), David Wong (bass), Eric Wheeler (bass), Kenny Washington (drums), Charles Hayes (drums)
