Sara Caswell er en amerikansk fiolinist, som har arbeidet med 9 Horses, Esperanza Spalding og David Krakauer. Derfor er det også en musiker som går i flere musikalske retninger vi får møte på denne innspillingen. Og med seg på platen har hun gitaristen Jesse Lewis, bassisten Ike Sturm, trommeslageren Jared Schonig og vibrafonisten Chris Dingman. Selv spiller hun en fiolin fra 1908 laget av Stafano Scarampella og hardingfele (eller hardanger d’amore) laget av Salve Håkedal i 2013.
Og de starter ut i et litt «lett» landskap hvor det er vår i luften og komposisjonen «South Shore», som minner om fuglesang, du vandrer barfot i skogen og alt er pur glede, før vi får den roligere «Stillness». Det høres ut som Caswall mikker opp fiolinen, på en måte som gjør den litt «elektrisk» innimellom, men ikke hele tiden. Og i de to første låtene synes jeg Caswell beviser at hun er en svært dyktig fiolinist. Og hun har gode musikere med seg som forstår hvor Caswell vil med musikken, og gjør jobben sin uten plett og lyte.
Egberto Gismontis «7 Anéis (7 ringer) er neste, og her får vi en dansemelodi som svinger fint med mange folkemusikkelementer med strålende fiolinspill og mer enn godkjent akustisk gitarspill fra Lewis. Dette blir nesten en slags string-swing-låt, som godt kunne vært gjort av ett eller annet «Hot Club»-band med kunnskaper om Django-perioden. «On My Way To You» skrevet av Michel Legrand, som her blir nydelig tolket, før vi får Kenny Barron-klassikeren «Voyage», hvor de beveger seg inn i enda et nytt område. Her hører vi godt at Caswell har studert de gamle mestere innenfor jazzen, og soloen hennes her tar oss tett på kjente jazzfiolinister som Stephane Graphelli og Svend Asmussen, før vi får hennes egen «Warren’s Way», hvor hun plukker fram hardanger-fela (eller Hardanger d’amore). Dette er en fin låt som oser av lengsel, og selv om vi her oppe i «fjellheimen» har hørt mye hardingfele det siste året, har vi aldri hørt noen spille som Caswell. Det er mulig hun skifter over til vanlig fele i løpet av låta, men det spiller ingen rolle. Dette er en ustyrtelig vakker låt som nesten roper etter en vokalist a la Tom Waits. «Last Call» er også kapellmesterens komposisjon, og da er vi over i noe som nærmer seg jazzrocken, spesielt i bass og trommer. Men Caswell, som har laget låten sammen med Michael M. Davis og Dave Stryker, som en typisk «sistelåt» på en livlig og lyttende jazzklubb. Vi får en fin gitarsolo og spennende, teknisk spill fra Caswell, før vi får Caswells «Spinning» hvor de tar det ned, og vi får en slags popjazz gjort med finesse av fiolinisten.
Så avslutter de med Antonio Carlos Jobim og Vinicius de Morales sin vakre ballade «O Que Tinha de Ser». Dette er, i følge Caswell, en av Jobims obskure komposisjoner, som (selvsagt) handler om å erklære sin kjærlighet. Og det synes jeg Caswell gjør her. Det er en vakker versjon som føles ekte og nær.
Jeg synes Sara Caswell har laget en deilig og vakker plate, hvor stilartene spriker i alle retninger, men hvor hun beviser for all verden at hun er en utmerket fiolinist.
Jan Granlie
Sara Caswell (vio, Hardanger vio), Jesse Lewis (g), Ike Sturm (b), Jared Svhonig (dr), Chris Dingman (vib)
