Portugisiske Sara Serpa er hjemmehørende I Lisboa. Hun er sangerinne, komponist og improvisator, som utforsker bruken av stemmen som instrument. Serpa har arbeidet innenfor jazz, improviseret og eksperimentel musik, siden hun flyttede til New York i 2008. Litteratur, film, billedkunst, natur og historie inspirerer Serpa i den kreative processen og utviklingen av hennes musikk.
André Matos ble født i Lisboa på åttitallet. Han har spilt gitar sidenhan var ni år gammel. Som 14-åring begynte han å studere med Mário Delgado, og fokuserte først på jazzimprovisasjon, og han gikk en kort periode på skolen til Hot Club Portugal. I 2000 mottok han et stipend som gjorde det mulig for ham å flytte til Boston og studerte ved Berklee College of Music, hvor han studerte med Mick Goodrick, Ed Tomassi, Hal Crook, Dave Santoro, Rick Peckam og Jon Damian. Han har oft6e vært tilbake i Portugal med egne prosjekter og med flere band, inkludert Sara Serpa Quintet og Mikado Lab (en kvartett ledet av Marco Franco.
Nå har de to gått i kompaniskap og er i disse dager ute med sin plate Night Birds, hvor de samarbeider med pianisten Dov Manski, som også spiller synth, trommeslageren Joäo Pereira, den svenske vokalisten Sofia Jernberg, den amerikanske cellisten Okkyung Lee og vokalisten Lourenço. Serpa er vokalist, mens Matos spiller akustiske og elektriske gitarer, bass og perkusjon.
Og det er en behagelig og stillegående plate vi får servert. Låtene er enten gjort av Matos eller sammen med Serpa, pluss at de avrunder med Béla Bartóks «Bagatelle, Op.6: Lento».
Gjennomgående får vi vakker ordløs vokal, og i starten er jeg litt redd for at dette skal bli en type «yoga-musikk», jeg begynner å tenke på helt andre ting mens den surrer og går.
Men det er kun i starten. Etter hvert bygger musikken seg fint opp, og selv om det ikke forgår noen heftige frijazzelementer i løpet av gjennomspillingene, er musikken slik at man, mer enn gjerne kan nyte den etter dagens dont, for å få skuldrene ned i avslappet tilstand.
Og det er vokal og piano/synth som er det som preger platen. Med fine gitarinnslag og fredelige trommebidrag.
I noen låter får Serpa vokalt selskap av enten Lourenço (i fjerdesporet «Family» og i «Watching You Grow», eller Sofia Jernberg (i «Night Birds», «Underwateer» og «Bergman’s Island»). Jernberg er en vokalist vi har fulgt i mange år, og det er alltid spennende å høre henne i de mange forskjellige sammenhengene hun dukker opp. Og her synes jeg hennes klokkeklare stemme kommer fint fram, selv om det er Serpa som er hovedvokalist.
Vi får også fine gitarbidrag fra Matos, som kanskje dukker opp litt for sjelden, og da de avrunder med Béla Bartók, kan bare natten komme. Kroppen har falt til ro, og vi har vært gjennom en musikalsk reise som minner en del om noe av de vi fikk fra plateselskapet Les Disques du Crépuscule på 90-tallet og artister som Anna Domino, TuxeedoMoon og Blaine L. Reininger.
Smukt! som man sier i Danmark.
Jan Granlie
Sara Serpa (vocals), André Matos (electric guitar, acoustic guitar, bass, percussion), Dov Manski (piano, synthesizer), Joäo Pereira (drums), Sofia Jernberg (vocals), Lourenço (vocals), Okkyung Lee (cello)
