For sitt 100. album som leder har den svært produktive avantgardepianisten og komponisten Satoko Fujii satt sammen et tett sammensveiset ensemble med ni musikere. Den femdelte suiten som utgjør Hyaku, One Hundred Dreams ble komponert hjemme hos Satoko i løpet av pandemiperioden, og modnet til et verk tatt opp live på The DiMenna Center i New York City.
Hun debuterte i eget navn med innspillingen Something About Water i 1996. Og fram til denne innspillingen har hun jobbet seg jevnt og trutt til å bli en av de mest etterspurte, kvinnelige pianistene på den amerikanske jazzscenen. Men ikke bare der. Hun bruker mye av året på å reise til andre deler av verden for å samarbeide med andre musikere, på fast basis eller i ad hoc-sammenhenger.
På denne innspillingen har hun samlet god musikervenner, som har adresse New York, til treff i DiMenna Center for Classical Music den 20. september 2022. Og i bandet finner vi saksofonisten Ingrid Laubrock, fagottisten Sara Schoenbeck, trompeterne Wadada Leo Smith og Natsuki Tamura, Ikue Mori på elektronikk, bassisten Brandon Lopez og trommeslagerne Tom Rainey og Chris Corsano, i tillegg til Fujii selv som trakterer pianoet.
Vi får fem deler av verket hun har kallt «One Hundred Dreams», og det starter drømmende med et nesten svevende piano, før Schoenbeck kommer inn på fagott. Det er ikke mange som spiller improvisert musikk i nærheten av moderne jazz på fagott – og jeg er ikke helt sikker på hvor godt jeg synes fagott fungerer som jazzinstrument, men Schoenbeck leverer strålende spill på det vanskelige instrumentet, og hennes bidrag som solist i denne første delen er fremragende. Og når de andre musikerne kommer inn, merker vi fort at dette ikke blir en vanlig plate fra Fujii, men et gjennomarbeidet verk, med gjennomgående, gode ideer, og med strålende, musikalsk selskap. Og sekvensen med de to trommeslagerne er formidabel.
«Part Two» åpner med en nydelig trompetsolo fra Wadada Leo Smith, som kommuniserer med stillheten i sin lange solo. Plateselskapet ECMs motta har alltid vært «The Most Beautiful Sound Next To Silence», men her mener jeg Smith går tett opp i det slagordet og gjør det nesten til sitt. Ikue Mori kommer så smått inn med litt elektronikk, og etter hvert kommer de andre musikerne «smygende», og bygger opp om Smiths fine solospill, før Smith skifter landskap og musikken blir mer aggressiv for en stund. Dette er samtidsmusikk kombinert med jazz på en utmerket måte.
I «Part Three» er det Ingrid Laubrock som er hovedpersonen. Hun «går i krigen» med de to trommeslagerne og Brandon Lopez, uten respekt eller tilbakeholdenhet. Laubrock er en saksofonist som bare blir bedre og bedre for hver gang jeg hører henne, og her avleverer hun en strålende solo hvor hun viser fram sin hissige side. Fagotten kommer inn nesten som en bass-saksofon under Laubrock, og de to trommeslagerne jager av gårde som var de på jakt etter et bytte i skogen. Fagotten overtar hovedrollen, og det hele roes litt ned. Og det er Lopez som, på mange måter, styrer tempoet i komposisjonen. Så er Laubrock igjen i føringen, men denne gangen tar hun det helt ned, og vi får en nydelig sekvens som raskt går over i en relativt fritt improvisert del som river og røsker i oss som lyttere. Tøft!
«Part Four» starter nesten som en jazzlåt fra 50-tallet, men med fagott og saksofon i front, blir dette ny musikk. Her kommer også elektronikken til Mori til sin rett, over og under og ved siden av trommene. Mori overlater, høflig nok, plassen til Fujii, som går inn i en meditativ sekvens sammen med Mori og trommeslagerne, før trompetene kommer inn med en slags fanfare, før saksofon og fagott legger seg inn i «tamaet», og musikken svinger relativt tradisjonelt for en ørliten stund, før Natsuki Tamura får lov til å slippe til med sitt særegne trompetspill, som er helt annerledes enn Smith sitt spill. Men siden han er Fujiis bedre halvdel, bør også han få sin del av dette verket. Og her får vi han fra hans beste side, og den historien han forteller her, kan man fantasere mye over. Ytterst kreativt, originalt og tøft. Og når Schoenbeck tar med de andre musikerne sømløst over i avslutningen, «Part Five», er det bare å fastslå at dette er strålende kunst! Og avslutningen blir, på mange måter, melankolsk. Det er noe mollstemningen og fagotten sørger for, i tillegg til Fujiis pianospill. Og det er hele veien vakkert. De tar det helt ned hvor Fujii og Schoenbeck bruker pausene som fine elementer i musikken, før hele ensemblet kommer inn med kommentarer. Og etter at Fujii har lagt an til en mektig avslutning, får vi en deilig sekvens hvor trommene (jeg tror det er Rainey) etter hvert overtar, nesten for å mane de andre musikerne ut i frijazzen og det fritt improviserende. Og avslutningen blir like kaotisk og spennende som siste delen av en slik feiring skal være. Det er bare å sprette champagnen og la det stå til!
All musikken er «komponert» av Fujii. Men jeg er overbevist om at hun kun har laget strukturene, så har hun overlatt resten til de usedvanlig dyktige medmusikantene. Jeg har hørt de fleste av Fujiis plater, pluss at jeg har hørt henne på konsert ett par ganger. Men jeg kan ikke huske å ha hørt henne like kreativ som her, og med et verk som er så til de grader gjennomtenkt, både med små temaer, oppdeling og, ikke minst, sammensetning av musikere, som alle fungerer perfekt inn i denne sammenhengen. Så er det bare å vente på de neste 100 innspillingene fra denne kunstneren, som bare blir mer og mer interessant etter som årene går.
Jan Granlie
Satoko Fujii (p), Ingrid Laubrock (ts), Sara Schoenbeck (basoon), Wadada Leo Smith (tp), Natsuki Tamura (tp), Ikue Mori (elec), Brandon Lopez (b), Tom Rainey (dr), Chris Corsano (dr)
