Den japanske pianisten Satoko Fujii er en svært aktiv musiker, som utgir plater omtrent like ofte som enkelte skifter truse. Vi har opp gjennom årene anmeldt en rekke innspillinger fra den USA-bosatte pianisten, som har gjortåtte soloinnspillinger på eget selskap tidligere, og som har gjort en rekke spennende duoer, trioer, kvartetter og større ensembler opp gjennom årene.
Hun er en pianist som jobber innenfor det moderne og friere segmentet av jazzen, samtidig som hun ofte bruker sin japanske bakgrunn i musikken. Og på hennes nyeste innspilling synes jegg vi kan høre mye av denne inspirasjonen. Vi får seks komposisjoner, eller frittgående improvisasjoner, hvor jeg synes hennes fascinasjon for en pianist som Cecil Taylor, og flere av de som var inspirert av han kommer godt fram, særlig i åpningssporet, «Torrent», hvor det ekspressive i spillet kommer godt fram.
I andresporet, «Voyage» går hun stikk motsatt vei, i en nydelig og sparsommelig låt hvor hun virkelig viser hvor lite det egentlig er nødvendig å spille for at det skal låte vakkert. Det er minimalistisk, og hun bruker strengene i flygelet nesten som om hun spiller bass eller cello med bue, samtidig som hun improviserer med få toner over tangentene. «Light on the Sea Surface» er en fin sak hvor hun nærmest lager små «krusninger» i pianoet, samtidig som hun improviserer fram en vakker historie i diskanttonene på instrumentet. Her er det en del klassiske elementer som dukker opp, men hele veien er det Fujiis personlige spill som dominerer.
I «Cut the Painter» får vi en slags lydcollage hvor hun utnytter pianoets helhet i en minimalistisk sak som skaper drømmer hos lytteren. Kanskje låten blir litt lang, den varer i drøyt 10 minutter, men i løpet av disse minuttene får hun oss til å spisse ørene for at vi skal få med alle detaljene, samtidig som vi senker skuldrene. Her bruker hun også en rekke klassiske, japanske musikkelementer, som er med på å gjøre den stille meditasjonen til en fin improvisasjon, før vi får «Horizon», som er den improvisasjonen som mest nærmer seg den amerikanske solopianotradisjonen, hvor Keith Jarrett dukker opp i bakhhodet, men blir snart satt til side for Fujiis personlige spill. Dette er en ytterst vvakker improvisasjon, hvor Fujii virkelig sammenstiller sin japanske tradisjon med det amerikanske. Vakkert!
Så avslutter hun med «Wave Crest», og vi er litt tilbake til start, med en relativt frittgående improvisasjon, hvor hun skifter mellom ekspressive stormløp og lyrisk og vakkert spiill.
Jeg har, de senere årene, lyttet meg gjennom de fleste av Satoko Fujiis innspillinger, og jjeg har alltid hatt sans for hennes soloplater. Og særlig de hvor hun improviserer relativt fritt. Og jeg vil utrope Torrent til hennes beste til nå. Her viser hun fram sitt personlige spill, samtidig som hun trekker fram inspirasjonskilder fra sin tid i USA. Jeg synes også hun har blitt en bedre improvisator, og på denne platen leverer hun utsøkt og variert spill gjennom hele albumet.
Jan Granlie
Satoko Fujii (p)
