Den japanske pianisten Satoko Fujii kommer opprinnelg fra Tokyo, men har tilbragt flere år i USA. Hun har utgitt svært mange plater, mest på plateselskapet Libra Records, som hun selv driver sammen med sin mann, trompeteren Natsuki Tamura.
For ett par år siden, da hun fylte 60 år, utga hun en CD hver måned gjennom hele året, og flere av dem er anmeldt her på salt peanuts*.
Nå er hun ute med sin Tokyo Trio, hvor vi finner Takashi Sugawa på bass og cello og Ittetsu Takemura på trommer. Vi får fem komposisjoner av Fujii, og innspillingen er gjort på Pit Inn, Shinjuku i Tokyo, den 15. september 2020.
Fujii er en pianist som befinner seg innenfor den moderne delen av pianojazz-segmentet. Tidligere har jeg ikke fått helt taket på hennes komposisjoner, men etter hennes «marathonløp» for et par år siden, syntes jeg hun har blitt en mye bedre komponist og en mer spennende solist.
Her starter de med «Hanscho» (alarmklokke), men det er ikke så mye her som minner om «viktig melding lytt på radio» eller andre former for alarmer. Låten preges i en viss grad av Sugawas fine cellospill over et fint pianospill og vel balansert trommespill.
Andresporet, «Wait For The Moon To Rise», er noe helt annet. Her lager de tre et musikalsk landskap ved hjelp av utradisjonelle teknikker, hvor jeg ikke helt klarer å få fatt i hva de egentlig vil formidle, annet enn «svevende» lyder, før vi får «Aspiration», en balladelignende og litt «selvhøytidelig» sak, særlig i det innledende pianospillet. Det er fint nok, men også her savner jeg en idé man kan holde fast ved, mens «Keep Running», som åpner med en løs og fin trommesolo som lover en litt annen stemning enn på de foregående to sporene. Men trommesoloen blir altfor lang, uten at det skjer så fryktelig mange spennende ting på veien, annet enn at den bygger opp mot noe som kan bli et herlig driv når de andre kommer inn. Først kommer celloen inn med fine kommentarer, før det endelig løsner med Fujiis ytterst «frittgående» pianospill, som legger seg tett på Cecil Taylors toneganger. Men hun forblir ikke der så lenge. Etter hvert synes jeg hun løser fint opp, og vi får et personlig, og relativt heftig, spill, som utvikler seg til et litt svevende parti, hvor både bass og trommer jobber iherdig i bakgrunnen for å fylle ut det kreative rommet.
Så avslutter de med tittelsporet, «Moon On The Lake», hvor det meste av det første minuttet foregår så stille at man bare så vidt kan ane at det er noe som foregår på scenen. En klagende cello er det første man hører, så kan man lure litt på om det hadde vært best å lytte og oppleve dette på konsert i stedet for å lete i øregangene etter noen lyd som helst. Fujii forteller i coverteksten at hun forsøkte å spille denne romantiske komposisjonen så tørt som mulig, men det hadde vært bedre å si at hun ville spille den så lavt som mulig. For det er en nydelig ballade som vokser fram, selv om jeg syntes det tok fryktelig lang tid før man kunne høre den skikkelig. Men når trioen kommer «opp i turtall» oppdager vi at dette er en utrolig vakker komposisjon, som vi gjerne skulle hørt mere til.
Satoko Fujii Tokyo Trio har laget en svært variert plate, som både starter og avsluttes på en fin måte. Men hvor det også forekommer litt for mye «langhalm» hvor interessen hos denne anmelderen faller kraftig. Jeg hadde ønsket meg mer av det som skjer i den første låta, kombinert med enda mer av avslutningen, så hadde dette blitt en strålende plate. Nå er det litt for mange «hvilepauser» til at jeg vil gi den full pott.
Jan Granlie
Satoko Fujii (p), Takashi Sugawa (b, c), Ittertsu Takemura (dr)
