På skive

SCELSI – GOLDMANN – SCHWARZER

«Sfera»
MACRO, M64

Giacinto Scelsi (1905-1988) var en italiensk komponist og ganske uvanlig pioner innenfor den elektroniske musikken. Verkene hans er verken basert på tradisjonelle teknikker og de ligner heller ikke på begreper om den «nye musikken», avantgarden. Siden 1950-tallet spilte han inn improvisasjoner på ondiola (et tidlig elektronisk instrument) til magnetbånd, ofte i flere lag. Disse innspillingene ble deretter transkribert til partiturer av assistentene hans – sannsynligvis utgjorde det første forsøket på å få elektronisk musikk til å høres gjennom akustiske instrumenter og deres musikere i stedet for høyttalere.

Og når verket «Sfera» skal fremføres og gjøres på plate, får vi en dialog mellom Jeremias Schwarzers fremføringer på blokkfløyte av noen av Scelsis mest fokuserte stykker for soloinstrumenter og nye elektroniske verk av Stefan Goldmann.

Man kan jo lure på hvorfor et webtidsskrift som salt peanuts* velger å anmelde denne musikken, som jeg vil karakterisere som noe som hverken er jazz eller noen annen form for musikk vi vanligvis skriver om. Men dette er musikk som ble skrevet på en tid hvor vi lyttet til Miles Davis og hans «Bitches Brew», som vin hadde brukt lang tid på å forstå fult og helt, Paul Bleys «Montreux II» og «Bill Evans Alone», Sonny Sherrocks «Monkey-Pockie-boo», Art Ensemble of Chicagos «Les Stences a Sophie» og, ikke minst, Jan Garbareks «Afric Pepperbird». Dette året stiftet vi for første gang bekjentskap med Misha Mengelbnergs «Instant Composers Pool 005» og John McLaughlins «My Goal’s Beyond». Og hadde vi fått servert denne platene på det tidspunktet, så tror jeg vi hadde lagt den til side som noe vi ikke forsto noe av.

Men dette er over 50 år siden, og vår musikkforståelse har, heldigvis forandret og utviklet seg siden den gang. Riktig nok har vi ennå ikke helt klart å knekke koden om hva Wayne Shorter egentlig holder på med, men vi jobber med saken, så kanskje en dag …

Den musikken vi får servert i disse 12 «strekkene» er avansert musikk innenfor det som nå kalles impro, og det starter med Goldmanns «Instauratio», før vi er over i Scelsis første komposisjon, «Maknongan» fra 1976. før vi får Goldmanns «Cepstrum». To Goldmann-komposisjoner som på en fin måte rammer inn Scelsis verk fra 1976

Deretter får vi de tre Scalsi-komposisjonene «primo», «Secondo» og «Terzo», fra 1956, som kan beskrives som et elektronisk verk i tre satser. Deretter får vi Goldmanns «Sfera», før vi får de to verkene «Ave Maria (fra «Three Latin Prayers» og «Alleluja» (fra samme verk), begge laget av Scelsi i nettopp 1970.

Til slutt får vi de to Goldmann-komposisjonene «Bair» og «Anaphora», som en slags introer til Scalsis «Mantram».

I de fire delene får vi som virkelig har satt seg inn i, studert og løst koden for Giacinto Scelsis musikk. Det er et nært slektskap mellom komposisjonene til Scelsi og de som er gjort av Goldmann, og med synthesis og blokkfløyte blir dette er helt særegen, musikalsk opplevelse.

Blokkfløytens enestående stemme danner grunnlinjen for Goldmanns elektronikk, som ser ut til å vokse ut av og folde seg tilbake inn i den, som om den puster. Jeremias Schwarzer tilpasset de fleste av Scelsis verk i dette albumet for første gang for forskjellige typer blokkfløyter. Under innspillingen la han til omfattende enkelttones pust/lydmeditasjoner og improvisasjoner mellom opptakene – et lager av innspilt materiale som går over i de elektroniske delene, og snur Scelsis eksperimentelle båndmetoder på hodet.

For oss som har hørt en del impromusikk de senere årene, blant annet i Koncertkirken og i Klub Primi i København, virker ikke denne musikk lenger fremmed. Vi er blitt vant til den. Jeg husker første gang jeg hørte en konsert hvor Anna Petrinis kontrabassblokkfløyte (i stort format) spilte en viktig rolle (med Qarin Wikstrøm og Christian Wallumrød), og hvor spennende det låt. Og nå har vi fått nye eksempler på at blokkfløyten mer enn gjerne kan brukes i impromusikken, sammen med gode, gamle synthsizere.

Dette er blitt en plate man skal sette seg ned med i ro og mak. Skru volumet opp på minst 11, og lene seg rolig tilbake å nyte. For i løpet av denne innspillingen dukker det opp ytterst original musikk man ikke kunne tro var laget fra 50 år siden.

Jan Granlie

Jeremias Schwartzer (recorder – blokkfløyte), Stefan Goldmann (synthesis)

Skriv et svar