
Det hender at noen plater blir liggende altfor lenge i bunken fÞr vi oppdager dem, tar de fram og spiller dem. Et eksempel pÄ det er den svenske gruppen Se och Hörs seneste langspiller «Se mig, hör mig, kÀnn mig» som hadde fortjent stor oppmerksomhet allerede nÄr platen ble sluppet pÄ slutten av fjorÄret.
Men det er (nesten) aldri for sent Ä presentere kreativ, spennende og energisk musikk, selv ikke her pÄ salt-peanuts.eu.
Se och Hör er et av de mest fremadstormende banda i Sverige akkurat nÄ, med saksofonisten Anna Högberg i front sammen med trompeteren Niklas Barnö. I tillegg mÞter vi bassisten Emil Skogh og trommeslageren Dennis Egberth, pluss gjesten, vibrafonisten Mattias StÄhl.
Det starter med Egberths heftige «SkÀrp dig!», en lÄt som virkelig fÄr en til Ä sette sett rett i stolen, sette fra seg kaffekoppen og lytte. For her gÄr det unna i svingene. Bandet har et nÊrt forhold til Ornette Colemans musikk, sÊrlig fra den tiden hvor han samarbeidet med trompeteren Don Cherry, noe bÄde Högberg og Barnö er gode eksempler pÄ. Bandet ligger ikke sÄ langt unna, for eksempel det norske bandet Cortex i musikalsk tilnÊrming, men jeg fÞler kanskje at spennvidden hos Se och Hör er stÞrre enn hos de nevnte nordmenn. Det kommer godt fram i andresporet, «Om och om igjen», som ogsÄ er skrevet av trommeslager Egberth. Her tar de det helt ned med Barnö i den fÞrende rollen sammen med Högberg.
I tredjesporet, «Sparven», er man tilbake i Ornette-modus. LĂ„ten er skrevet av Emil Skogh, og kunne vĂŠrt hentet direkte ut fra en av 60-tallsinnspillingene til Coleman. Etter en relativt heftig start, fĂ„r vi et fint «brekk» fra Skogh, fĂžr StĂ„hl leverer en fin vibrafonsolo, som trekker musikken litt vekk fra sammenligningen med Coleman. Han er en ytterst dyktig vibrafonist, som fungerer svĂŠrt godt sammen med kvartetten. Etter StĂ„hls fine solo, entrer Barnö manesjen, og leverer en sylskarp solo, som nĂ„ om dagen nesten kun gjĂžres like fremragende av Cortexâ Thomas Johansson og danske Kasper Tranberg. StrĂ„lende. Högberg henger seg pĂ„, og vi er inne i et heftig landskap som swinger nydelig, pĂ„ grunn av Skogh og Egberths energiske komp. Högberg tar over og leverer en solo som nesten bare hun kan, og de andre musikerne har mer enn nok med Ă„ fĂžlge med, fĂžr temaet kommer inn igjen. «Fantastico speziale», som lederen av UmeĂ„ Jazz Festival ville ha sagt det.
Side to, for dette er selvsagt en LP, Äpner med Högbergs «BunkerbÄt», en mid-tempo-lÄt som henger deilig i kompet. StÄhl fÄr god plass til Ä strekke ut, noe som gjÞr lÄten godt, fÞr Högberg og Barnö overtar fÞrerrollen. Det er nesten noe Mingus-aktig over beatet i denne lÄta, spesielt pÄ grunn av det litt tunge bass-spillet. Flott!
SÄ fortsetter de med Högbergs «Gassen i botten», og da kan man jo tenke seg hvor de beveger seg. Men det starter «dannet», med enda mer Mingus-aktig basspill, og vi sitter bare og venter pÄ det store smellet. Men det kommer egentlig aldri. I stedet fÄr vi et fint tema, som inneholder mye energi, men som glir fint avgÄrde, fÞr vi fÄr en «samtale» mellom Högberg og Barnö, hvor de nesten hÞres ut som et gammelt ektepar. De krangler, men er like gode venner etterpÄ. Kanskje er det Barnö som kjÞrer bilen, mens Höberg sitter ved siden av og kommenterer at han kanskje kjÞrer litt for fort. Og i baksetet sitter Skogh og Egberth og kommenterer. Nok en lÄt som kunne stÄtt pÄ settliste til bÄde Ornette Coleman og Cortex, men hele veien med det spesielle preget musikken fÄr av Högberg og Barnös strÄlende spill.
Emil Skoghs «Sarasvati» er neste ut, og fortsetter litt i samme sporet som lÄta fÞr. Her leverer Barnö en neddempet og fin trompetsolo, som er noe av det beste pÄ platen. Total kontroll og med stor kreativitet. Her leverer Högberg en klagende solo som fungerer fint i helheten, hvor det ikke bare er Ä lire av seg det man kan, men at man har en idé med det man serverer, som fungerer.
SÄ runder de av med Skoghs «Brorsan», en fin avslutning pÄ en strÄlende plate. Et Ornette-aktig tema med noen muntlige kommentarer, hvor det ikke er lett Ä fÄ med seg ordene, men som fungerer perfekt i helheten.
Musikalsk synes jeg kanskje ikke denne platen med Se och Hör skiller seg sÄ mye fra den forrige, som kom for tre-fire Är siden. Men siden det var en av Ärets tÞffeste plater, sÄ er det helt ok at de legger seg i det samme musikalske landskapet, uten Ä skulle finne pÄ sÄ mye nytt, annet enn at musikerne har utviklet seg og blitt bedre instrumentalister siden sist gang.
En strÄlende plate som man mÄtte vente lenge pÄ, fra fire (fem) av Sveriges mest spennende musikere akkurat nÄ. Og en plate som kommer til Ä surre i heimen langt utover sommeren og hÞsten. Og en plate hvor tittelen virkelig forteller hva man her er ute pÄ.
Jan Granlie
Anna Högberg (s), Niklas Barnö (tp), Emil Skogh (b), Dennis Egberth (dr), Matthias StÄhl (vib)