Nye skiver og bøker


flere skiver og bøker...

Våre podkaster


flere podkaster ...

Skiver du bør ha


flere anbefalte skiver...

Våre beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

På skive

SEAN JONES

«im-pro-vice – never before seen»
MACKAVENUE MAC 1080

Trompeteren Sean Jones blir regnet som en av de nye, store amerikanske trompeterne. De senere årene har han markert seg på platemerket MackAvenue, og på hans sjuende innspilling i eget navn (han er født i 1978!), har han med et mer enn godkjent bop-lag bestående av Orrin Evans (p), Luques Curtis (b) og Obed Calvaire (dr).

Jones har en relativt fyldig CV til å være såpass ung. Å ser man på listen over innspillinger han har deltatt på, så finner vi navn som Dianne Reeves, Marcus Miller, Ralph Bowen, Tia Fuller, Gerald Wilson Orchestra, Steve Turre, Maria Juanez, Jazz at Lincoln Center Orchestra, Craig Davis, Nancy Wilson (Grammy med «Turned to Blue») og Jimmy Heath Big Band. Så det er en allsidig musiker vi møter på «im-pro-vice – never before seen».

Flesteparten av låtene er det kapellmesteren som står ansvarlig for, men han har også sluppet til ei låt av Orrin Evans, pluss Hamilton & Lewis’ «How High The Moon» og Stephen Sondheims «Not While I’m Around». Alle tolket på ytterst «røddig» måte.

Det er tydelig at Jones har stor sans for storbandmusikk, for innimellom bruker han mye av storbandtrompet-estetikken i soloene. Jeg vet ikke hvor spennende det er med høydetrompet-spill i denne typen musikk, men for trompet-nerder er det sikkert helt ok. For å si det på en annen måte: Det er et godt stykke fra Sean Jones til den «norske» måten å spille trompet på. Men når det er sagt, så er det ingenting å utsette på spillet, hverken til Jones eller de andre i bandet. De kan disse låtene, og de vet hvordan en slik kvartett skal låte for å få oppmerksomhet «over there». For jeg er overbevist om at dette er ei plate som det amerikanske publikummet kommer til å elske. Finest synes jeg det er når Jones tar det hele ned, spiller mid-tempolåtene slik bare amerikanere kan, og slipper til de andre musikerne der det er nødvendig. Spesielt har jeg sans for pianist Evans, som slipper til med relativt enkle, men effektive soloer, med små hint til andre låter innimellom. Favorittlåt: «How High The Moon».

Ei helt ok. plate fra Sambandsstatene, et godt stykke over gjennomsnittet av hva som kommer derfra, men ikke ei plate som kommer til å bli slitt ut i heimen.

Jan Granlie

Sean Jones (tp), Orrin Evans (p), Luques Curtis (b), Obed Calvaire (dr)

Skriv et svar

Du må være innlogget for å skrive kommentarer.