Kvintetten Sefrial kommer fra Bristol i England, og bandet er oppkalt etter en John Zorn-komposisjon innspilt av trioen Medeski, Martin & Wood. De har spilt lokalt i ca. fem år, og i starten fokuserte de mest på andres musikk, men på deres debut-plate fremfører de kun komposisjoner gjort av musikerne i bandet. Bandet består av to saksofonister, Spohie Stockham på altsaksofon og Jake McMurchie på tenorsaksofon, gitaristen Joe Wilkins, bassisten Greg Cordez og trommeslageren Matt Brown.
Og det starter med «Stone Eye», hvor Williams Hank Marvin-aktige gitarspill åpner, før Stockhams altsaksofon «blander seg inn». Og med en saksofon-tung frontlinje med Stockhams alt, og den råere tonen og grooven i Jake McMurchies tenor, godt blandet med Browns litt tunge trommer og Cordez tunge bass, får vi et slags «rock goes americana goes jazz»-landskap som er relativt originalt. Og hvis man tenker John Zorn, så må vi nok tilbake til hans relativt tidlige plater, som «Spillane» og dess like, for å finne noen klar sammenligning.
Det blir relativt originalt å blande klare rockeelementer fra særlig bass og trommer, sammen med gitaren, som kan låte som Hank Marvin i ene øyeblikket, for så å bevege seg raskt over mot Sonny Sherrock og til og med Terje Rypdal (spesielt i andresporet, «Deep Field»). Og i femtesporet, «Iris», dukker sannelig Marc Ribots originale gitarspill også opp.
I tredjesporet, som kanskje er mest «jazz» av de sju låtene, åpner de med unisont saksofonspill, før det hele utvikler seg fint, og Bill Frisell i «twang»-form dukker opp i gitarspillet, og er det som gjør denne låten spennende.
Det blir litt som om kvintetten ikke helt klarer å bestemme seg helt for hvor de vil musikalsk på denne debuten. Jeg synes det spriker i litt for mange retninger, men i de passasjene de har bestemt seg for hvor de vil, fungerer det.
Men i likhet med mange av de nyere banda som kommer fra de britiske øyer, blir det noe litt «spinkelt» over det hele. Det virker som man har grådig lyst til å lage en plate som vil selge godt, derfor hører man på en rekke andre band fra øyriket, og legger seg litt for tett på en del andre lydmessig, melodisk og improvisasjonsmessig. Men det er ikke dermed sagt at det blir vellykket.
Jeg synes Sefrial har en rekke gode ideer, men det blir litt for «kunstig» og «tilgjort» til at jeg helt tror på dem. De er dyktige musikere, kan sine instrumenter og sitt ensemblespill. Men samlet sett synes jeg ikke de når opp til knærne på forbildene John Zorn og Medeski, Martin & Wood.
Men det kan hende de vil bli noen riktige «kjoskvältare» på de britiske øyer, og at de vil selge plater i bøtter og spann. Jeg avventer med den hemningsløse rosen til de har fått jobbet lenger med konseptet og kommer med neste plate.
Jan Granlie
Sophie Stockham (as), Jake McMurchie (ts), Joe Wilkins (g), Greg Cordez (b), Matt Brown (dr)
