Det britiske plateselskapet, med det korte og fyndige navne New Jazz and Improvised Music Recordings, holder til i Newcastle, og har de senere årene utgitt en rekke, ytterst spennende innspillinger – gjerne med musikere vi ikke har så veldig stor kjennskap til fra tidligere.
Shahbaz Hussain er en av Europas beste tabla-spillere. Først studerte han hos sin far, vokalisten Ustad Mumtaz Hussain, og fortsatte å lære av forskjellige guruer – Delhi gharanas Ustad Faiyaz Khan, og Punjab gharanas Ustad Shaukat Hussain Khan og Ustad Allah Rakha. Han har utviklet en eklektisk og allsidig stil, og han har ledet fusjonsgruppen Indus i tillegg til å akkompagnere turnerende, klassiske artister. Shahbaz er også aktiv som tabla-lærer over hele Nord-England.
Helen Anahita Wilson er forsker ved SOAS University of London og en prisvinnende pianist, komponist og lydkunstner. Hun er utdannet ved Royal Birmingham Conservatoire, University of Sussex, Guildhall School of Music and Drama og SOAS. Hennes siste arbeid har inkludert musikalske samarbeid med Debashish Bhattacharya, Mysore Brothers, Shahbaz Hussain, Talvin Singh og billedkunstneren Lisa Creagh, og hun har konserter ved Londons Southbank-senter og St Paul’s Cathedral (som musiker-in-residence), og har turnert internasjonalt i hele Europa og India. Hun har utgitt kritikerroste album på plateselskapene Golden Girl Records og New Jazz and Improvised Music Recordings tidligere, og ved siden av å fremføre egne verk, gjør hun ofte ny musikk komponert av andre samtidskomponister.
På GemArts Masala Festival i Newcastle i 2021, gjorde de to en konsert sammen, og det er resultat av dette møtet vi får «dykke inn i» på denne innspillingen.
Og de starter lyst og fint med den kollektive «Azar», som er som en vårbris i løvverket etter at det har regnet. Wilsons pianospill er klassisk basert og fungerer fint sammen med Hussains tablas. Den går over i den nesten Keith Jarrettske «Merkaba-là», som om han beveget seg inn i den indiske musikken. Men på vestlig vis, i en fin melodi som beveger seg, stille og rolig, inn i den litt «lette» jazzen, før vi får «Barakaat», som er en helt stille og fredelig ballade, kun med enkelt pianospill og «dannet» tablaspill. Og selv om elementene er enkle, er dette nesten usigelig vakkert.
Så følger Somei Satch sin «Incarnation II» arrangert av Wilson, hvor de også åpner stille og fredelig, men det ulmer i horisonten, og vi venter bare på at «himmelens sluser skal åpne seg» og uværet komme. Dette er platas lengste spor, og klokkes inn på drøyt 11 minutter. Og det er Wilson som gjør denne låten solo i et litt truende landskap. Men styrtregnet kommer aldri, de truende skyene glir forbi, og solen dukker igjen fram i den vakre «Faridah» som er skrevet av Wilson, og som også blir framført solo på piano.
I «Anjali», som de har skrevet i fellesskap, starter det med et litt flytende pianospill fra Wilson, før Hussains vokal kommer inn, og vi er langt inne i den indiske jungelen (hvis slikt finnes i India). En melankolsk ballade som gjøres på fremragende måte. Vakkert!
Så avslutter de med den kollektive «Niratara», hvor Wilson spiller et slags tema gjennom hele komposisjonen, og hvor Hussains fargelegger denne «temastrofen» med fine tablaspill.
Samlet sett, er dette en av de «enkleste» og mest lettforståelige platene jeg har hørt fra dette selskapet. Det er et fint møte mellom to utmerkede instrumentalister, hvor Hussain har det tradisjonelle, indiske tablaspillet godt innenfor skjortekraven, og Wilson er en pianist man kan høre både har studert den klassiske musikken og det indiske. En behagelig lytteopplevelse.
Jan Granlie
Helen Anahita Wilson (p, drones), Shahbaz Hussain (tablas, v)
