Nye skiver og bøker


flere skiver og bøker...

Våre podkaster


flere podkaster ...

Skiver du bør ha


flere anbefalte skiver...

Våre beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

På skive

SHIRLEY HORN

«Live at The 4 Queens»
RESONANCE HCD 2015

Pianisten og vokalisten Shirley Horn ble født i Washington D.C. den 1. mai 1934, og døde samme sted den 20. oktober 2005. Hun lærte å spille piano av bestemoren allerede som barn, og i 1954 startet hun sin første trio. Hennes første album, «Embers and Ashes» kom i 1961, etter at Miles Davis hadde nærmest genierklært henne, ble hun intrudusert til klubben Village Vanguard i New York, hvor hun gjorde en rekke konserter. Hun hadde en periode vekke fra musikken, etter at hun fikk datteren Rainy, men på 80-tallet gjorde hun comeback. Hun er nominert til Grammy ni ganger, og i 1998 vant hun for albumet «I Remember Miles».

På CVen hennes står 18 innspillinger i eget navn, og mange av oss hadde gleden av å høre henne på Vossa Jazz i Norge for en del år siden.

På dette liveopptaket fra «The 4 Queens» i Las Vegas, den 2. mai 1988, med trioen hun hadde arbeidet sammen med i over 20 år, med Charles Ables på bass og Steve Williams på trommer.

De starter med Randy Westons «Hi-Fly» i en ren instrumentalversjon, som er en fin oppvarming til resten. Basslyden er litt «elektrisk», og trommelyden litt skarp, men ellers er dette fint.

Deretter følger Cole Porters «You’d Be So Nice To Come Home To», hvor Horn synger slik vi husker henne fra Vossa Jazz.

Miles Davis uttalte om Horn at hun var den eneste vokalisten som fikk han til å gråte, og det får stå for hans regning, men mer avslappet og nedpå vokal skal man lete lenge etter.

Vi får Meditation» og «The Boy from Ipanema», før hun gjør den fine «Isn’t it Romantic» av Richard Rodgers, og hun har virkelig blitt varm i trøya.

Horns måte å synge på er aldri påtatt eller teatralsk. Hun synger rett fram uten tilgjorthet av noe slag. Derfor føles det også veldig naturlig og nært. I tillegg spiller hun fint piano uten å briljere. Og kompet følger henne fint hele veien.

I tillegg gjør hun «Lover Man (Oh Where Can You Be?)», «Something Happens To Me» og «Just for a Thrill», før de avslutter med Oscar Petersons «Blues for Big Scotia».

Og hele veien har Shirley Horn publikum i sin hule hånd. Og spesielt synes jeg hennes versjon av «Lover Man (Oh Where Can You Be?)» gjøres personlig, sår og fin.

I den senere tid er det flere kvinnelige vokalister som har tatt for seg Shirley Horns musikk, og et av de prosjektene jeg virkelig gleder meg til å høre, er den norske vokalisten Birgitte Soojin, som neste år vil legge ut på veien med et Shirley Horn-prosjekt. Og kommer hun til et spillested i nærheten, er det bare å møte opp, for Soojin er nok den av dagens vokalister som ligger nærmest Horn i stemme og uttrykk.

Dette er blitt et fint minne for oss som fikk muligheten til å høre Shirley Horn på konsert, og for dere som ikke har fått den muligheten, er dette en helt grei innspilling å starte med.

Jan Granlie

Shirley Horn (p, v), Charles Ables (b), Steve Williams (dr)

Skriv et svar

Du må være innlogget for å skrive kommentarer.