På skive

SIGMAR MATTHIASSON

«Maridian Metaphor»
REYKJAVIK RECORD SHOP, RRS-029

Vi vet fra før at musikklivet på Island inneholder mye forskjellig og spennende. Landet ble verdenskjent for sin musikk gjennom Björk og Sigur Rós, og etter disse er det dukket opp mye spennende musikk fra øya midt mellom Norden og Canada. Men når vi snakker jazz, så har musikken hatt en tendens til å helle mer mot USA enn mot Europa, eller andre steder på kloden. Den «rene» islandske jazzen fra 60- og 70-tallet hadde klare forgreninger mot Norden, men dette har delvis snudd i de senere årene.

«Maridian Metaphor» er den islandske bassisten Sigmar Matthiassons andre utgivelse i eget navn. Her samarbeider han med Ásgeir Ásgeirsson på oud og tamboura, Haukur Gröndal på klarinett, Ingi Bjarni Skúlason på piano og Matthías Hemstock trommer. Og så har han invitert med Auman Boujilida på konnakol og perkusjon på en låt og Taulant Mehmeti på citeli på en annen.

Og vi får musikk som er inspirert fra helt andre steder på kloden enn Norden eller USA/Canada. For ved bruk av oud og klarinett, føler vi at vi er på et marked i Nord-Afrika eller innover der. Men ikke nok med det. Selv om bruken av oud og klarinett lett tar oss med på en reise sørover på kloden, inspireres Matthiasson også av steder i Europa, så som i andresporet «Berlin Bacalhau» og fjerdesporet «East River». Og selv om «Don» er «eksotisk» så det rekker, er «Berlin Bacalhau» nesten som å vandre i gatene i Bacalhau som er et litt slitent, gammelt område i Øst-Berlin som fremdeles er preget av «den gamle tiden». Men det er en fin låt, som er berlinsk i melodien, men mer eksotisk i fremførelsen.

«Fordómalausir timar» er en slags ballade, hvor det fine klarinettspillet til Gröndal igjen fører oss inn mot Nord-Afrikas mystikk, og i «East River» tar de oss inn det hektiske livet i for eksempel New York, og byens mer eksotiske deler. Ikke Chinatown eller Little Italy, men der hvor man gjerne sitter på fortauet med en vannpipe og hører sin musikk. Dette er en fin låt som godt kunne vært gjort av Anouar Brahems på platen «Blue Maqams» hvor han samarbeider med Django Bates, Dave Holland og Jack DeJohnette.

I «Karthago» starter de med indisk vokal, og vi forventer en hurtig og «sprelsk» låt hvor de tar ut alt. Og det låter relativt friskt, hvor tankene rettes både mot Brahem og den franske bassisten Renaud Garcia-Fons, som ofte trekkes mot musikken fra Nord-Afrika og Midt-Østen. Her får vi fint pianospill fra Skúlason, sammen med solid spill fra hele bandet, mens «Nu Rock» er en litt tung sak hvor bass, piano og trommer setter standarden fra start, men som endres til en lystig og relativt frittgående sak etter hvert.

«Stinningskaldi» er en fin låt som tar oss tilbake til Island, og er kanskje den «reneste» jazzlåten på albumet, før de avslutter med «Mehmetaphur», hvor stemningen fra Nord-Afrika er tydelig, spesielt på grunn av det fine oudspillet. Dette er mer eller mindre blitt et slags minne over den reisen disse musikerne har tatt oss med på – til eksotiske markeder, ørkenlandskap, trafikkerte gater med støyende trafikk og tilbake til Islands ro og åpne landskap.

Og det er blitt en fin plate, som beviser med all mulig tydelighet at det islandske jazzliv er rikt på variasjon og temperament, og at man ikke bare ser mot USA når man skal få inspirasjon.

Jan Granlie

Ásgeir Ásgeirsson (oud, tamboura), Haukur Gröndal (cl), Ingi Bjarni Skúlason (p), Matthías Hemstock (dr), Sigmar Þór Matthíasson (b), Auman Boujilida (konnakol, perc), Taulant Mehmeti (citeli)

Skriv et svar