Den svenske pianisten Lars Jansson, er en publikumsmagnet uansett hvor han reiser, og her i København fylles stolsetene til bristepunktet hver gang han spiller på JazzCup.
Den islandske altsaksofonisten Sigurdur Flosason er ikke like kjent her i Norden, men har har i mange år vært en markant skikkelse i den islandske jazzen, og han har, opp gjennom årene innspilt en rekke fine plater i hjemlandet.
I Lars Jansson Trio finner vi Janssons sønn, trommeslageren Paul Svanberg og den danske bassisten Thomas Fonnesbæk, en musiker som er i ferd med å overta basshegemoniet etter Niels-Henning Ørsted Pedersen.
På «Green Moss Black Sand, som er innspilt i Göteborg den 24 og 25. april i år, får vi servert 11 komposisjoner gjort av Flosason. Det fører til at vi ikke får høre Janssons usigelig vakre tolkninger av standardlåter, men det gjør ikke så mye. Flosason skriver fine melodier, og med hans coole tilnærming til stoffet, får vi en slags Lee Konitz-aktig plate, med et komp som det er lenge siden Lee Konitz kom opp med.
Janssons spill er i den amerikanske tradisjonen fra de store, som for eksempel Bill Evans, men i motsetning til Evans, synes jeg Jansson har en lysere og mer nordisk tilnærming til låtene. Han leverer noen flotte solier, og med Fonnesbæk bak bassen, med strålende spill både som solist og ensemblemusiker, kan det nesten ikke gå galt. Trommeslager Svanberg gjør også sakene sine på en utmerket måte, og følger de andre helt til døren.
Og over det hele formelig svever Flosason med sin lyse altsaksofon, og det hele blir både sommerlig og gledelig.
«Green Moos Black San» er ingen revolusjonær plate, men den er deilig å lytte til mens man venter på at sommeren skal sette inn støtet.
Jan Granlie
Sigurdur Flosason (as), Lars Jansson (p), Thomas Fonnesbæk (b), Paul Svanberg (dr)
