På skive

SILENT ROOM

«Aria»
MENACE SENSE, MRC009

Duoen til Enzo Carniel og Filippo Vignato, som begge kommer fra Italia, kaller den duoen de opererer i for Silent Room, og er, ifølge dem selv, en «samtale» mellom piano og trombone. Musikken deres er skapt ut fra en felles vilje til å skape et rom av frihet, et lydrom fylt med melodier og stillhet. Silent Room er et musikalsk sted som kan fylles med lyd eller hvor det kan være stille og tomt. Og det er i dette ønsket om lydrom som et «sted» for lytting og meditasjon de to musikerne har skapt repertoaret for albumet «Aria».

«Aria» kan relateres til åpningen av JS Bach sine «Golderg»-variasjoner, men fremfor alt til enhver uttrykksfull melodi som utvikler fantasien. «Aria» betyr også luft på italiensk: luften som kommer fra pusten, luften som fyller rommet, luften som vibrerer og omdannes til lyd.

Repertoaret er komponert av Enzo Carniel og Filippo Vignato i fellesskap. Med albumet viser de fram den arven de har som jazzmusikere, med improvisasjon og samtale, frihet og virtuositet. Men duoen utforsker også den elektroniske musikken – fra Brian Eno, til den japanske minimalismen til Ryuchi Sakamoto eller Ryoji Ikeda. Dette gjenspeiles i albumet ved bruk av det preparerte pianoet, Fender Rhodes eller synthesizere som er med på å fargelegge lydrommet til det akustiske pianoet og trombonen.

Vi får åtte sekvenser, eller «strekk», og de starter med Enzo Carniels tittelspor, «Aria», og allerede her merker vi at det er to utmerkede musikere vi møter. Trombonespillet er strålende, og med det nesten salmelignende pianospillet blir dette en åpning som gjør vi, i alle fall jeg, gleder meg til resten. Trombonespillet er nesten «klassisk» i sin klarhet og tone, og det føles nærmest som man blir løftet opp fra stolen av spillet.

Dette fortsetter i «Waterdreams», som er en ballade som går rett i hjerterøttene på denne lytteren, før vi får «Babele», hvor Vignatos trombonespill igjen imponerer over et nydelig, men litt tilbaketrukket pianospill. Her får man en følelse av at Vignato har lyttet mye til for eksempel Albert Mangelsdorff, mens det er Carniel som holder den fulle kontrollen. Han avleverer en fin pianosolo her, som trekker hans spill mot Keith Jarrett, men ikke mer enn at han samtidig kan sammenlignes med en rekke andre, som heller litt mot det klassiske.

Og slik fortsetter det gjennom alle de utsøkte komposisjonene. «Streched Mirrors» er en nydelig ballade hvor Carniel får lede an før Vignato legger seg på og utvider komposisjonen. Nydelig, mens «Earth Echo», også en ballade, følger godt opp, før vi får «Arbre d’Airain», som er en mer kompleks komposisjon, i alle fall for trombonen. Men han mestrer spillet utmerket over et litt svevende pianospill.

I «In All Nilautpala» fremkaller Enzo Carniel, ifølge presseskrivet, at vannliljen (på sanskrit) kommer for å rense vannet som omgir ham. En nesten vegetabilsk sammensetning, nær naturen som duoen liker å komme nærmere. Dette blir for meg en litt stillestående komposisjon, hvor jeg egentlig savner den gode melodien, men som en slags avveksling i alt det vakre, blir dette helt ok, før de avslutter med «Aria ‘Electro’», som er, ja akkurat, omtrent åpningssporet gjorte elektronisk. Dette blir nesten som et slags bonusspor, hvor ringen på mange måter slutter, og som blir helt annerledes enn alt det andre på grunn av el.piano og elektronikk som et viktig element. Men «Aria» er en usedvanlig vakker komposisjon, som man nesten kan gjøre hva man vil med, og man kommer ut med æren i behold.

«Aria» er rett og slett blitt et nydelig album fra to utmerkede musikere, hvor trombonespillet til Filippo Vignato skiller seg ut som noe av det fineste og mest lyriske trombonespillet jeg har hørt på svært lenge.

Jan Granlie

Enzo Carniel (p, el.p), Filippo Vignato (tb)

Skriv et svar