«Matsch und Schnee» kan oversettes til gjørme og snø, og dukker vanligvis opp når det vinteren er i ferd med å gå over til vår. Det som kan kalles snø i denne perioden får en krystallisk sammensetning, som også viser seg ved lave temperaturer. Men dette er helt sikkert noe kollega Hauknes kan legge ut om i timesvis, mens undertegnede kun må ty til hva internettet forteller om saken.
Men uansett er dette tittelen på den tyske saksofonisten Silke Eberhard og landsmanninnen og bassisten Maike Hilbigs nye album.
Silke Eberhard har vi kjent i mange år, og hun har en rekke prosjekter gående, blant annet sin egen trio med Jan Roder og Kay Lübke, de forskjellige versjonene av Potsa Lotsa, et Mingus-prosjekt med Maggie Nicols, Nikolaus Neuser og Christian Marien, og hun har gjort plater med Anne Mette Iversen, med Wayne Horvitz European Orchestra, Hans Lüdemann, med Alex Huber, Dave Burell, og, ikke minst, det strålende samarbeidet med Aki Takase i «Ornette Coleman Anthologhy», som kom på Intakt i 2007.
«Matsch und Schnee» består av 10 låter, som alle er komponert av en av de to musikerne, og jeg må si at dette er duomusikk jeg mer enn gjerne bruker en del tid på.
For det første synes jeg Eberhards altsaksofonspill på platen er strålende. Hun befinner seg i et litt coolere landskap enn det man vanligvis er vant til at hun beveger seg i. Nesten som en kombinasjon av Ornette Coleman og Johnny Hodges (hvis det er mulig å tenke seg den blandingen). Hun har en overflod av gode ideer, både i sine egne komposisjoner og i Hilbigs. Det virker som hun har den totale oversikten over hvor hun vil med sitt spill, både når hun kommuniserer med Hilbig i det man kan kalle ensemblespillet, men det som gleder meg mest er hennes solier, som er strålende fra start til mål.
Maike Hilbig er en bassist jeg dessverre ikke kjenner til fra før, men for en deilig bassist. Hun har en flott tone i instrumentet, og, i likhet med Eberhard, har hun full kontroll over instrumentet. I tillegg skriver hun flotte melodier, som er lette i stilen og faktisk litt overraskende, når man tenker på at hun er bassist.
Og sammen har de laget en stor overraskelse av en plate. Ikke fordi jeg ikke trodde Eberhard, som er den eneste av de to jeg har hørt tidligere, ikke kunne lage strålende musikk, men fordi samarbeidet mellom de to glir så lett og ledig framover, og at selv om dette er moderne jazz med mange krumspring og deilige sekvenser, har de den viktige jazzhistorien godt under huden, som de øser av nesten i hvert sekund på denne nydelige innspillingen.
Zeer guht!
Jan Granlie
Silke Eberhard (as), Maike Hilbig (b)