Jeg innrømmer gjerne at jeg ikke kjenner vibrafonisten Simon Moullier fra før, men skal man tro internettet, så er han en av de mest spennende, unge vibrafonistene i dag. Etter å ha studert klassisk perkusjon og trommer gjennom sine tidligere år i Frankrike, ble han raskt anerkjent for sin helt nye tilnærming og lyd i instrumentet. Han studerte ved Berklee College of Music før han tok en mastergrad på Thelonious Monk Institute. Han har siden spilt med musikere som Herbie Hancock, Wayne Shorter, Jimmy Heath, John Patitucci, Danilo Perez og Gerald Clayton, og han er med på innspillinger med Mark Turner, Kendrick Scott, Miguel Zenon, Dayna Stephens og Bob Sheppard. Han er en aktiv turnerende musiker, og harspilt (nesten) over hele verden, inkludert Blue Note Tokyo / Beijing, Dizzy’s Club i Jazz at Lincoln Center i New York, The International Jazz Day Festival på Cuba og i Russland. Foruten å være utøvende musiker, er han også lærer og har brukt mange reiser på å oppsøke musikken og samfunnene på Cuba, Indonesia, Panama og India.
I trioen vi møter her, spiller han sammen med bassisten Luca Alemanno og trommeslageren Jongkuk Kim. Og vi får 10 komposisjoner gjort av noen av Moulliers favoritter og forbilder. Og de starter med John Coltranes «Countdown», som vi får i en relativt original versjon. Og derfra og ut, får vi låter gjort av Thelonious Monk («Work» og «Ask Me Now», Cole Porter, Charles Mingus, Eden Ahbez (selvfølgelig «Nature Boy»), Bill Evans, Jerome Kern, Milton Nascimento og Tadd Dameron.
Hele veien gjennom er det Moulliers vibrafon som dominerer. Han er, som anmeldere før meg har sagt, en utmerket utøver, og han takler utfordringen med de kjente komposisjonene på en god måte. Kompet synes jeg blir litt anonymt i den store sammenhengen, men de er der for å understøtte Moulliers spill, noe de gjøre helt greit.
Jeg synes kanskje at spillet gjennomgående blir litt for kjedelig, selv om jeg kjenner alle låtene fra før, og setter pris på at de forsøker å lage noe nytt, personlig og originalt ut av de kjente låtene, men det blir aldri nok til at denne skribenten skal «tenne» på musikken.
Jeg tror uttrykket med vibrafon, bass og trommer er en relativ vanskelig «øvelse» når det er snakk om å skape noe originalt. Til det er de altfor «låst fast» i den amerikanske tradisjonen, noe som er synd, for Moullier er en vibrafonist som, uten tvil, er en dyktig utøver.
Jan Granlie
Simon Moullier (vib), Luca Alemanno (b), Jongkuk Kim (dr)
