Norwegian vocalist Siril Malmedal Hauge, known for her duo with guitarist Jacob Young, and pianist Kjetil Mulelid, known for the quartet Wako and his Trio, share a long history. They studied at the jazz academy in Trondheim ten years ago, led the quartet Fieldfare (which released only one, self-titled EP by Øra Fonogram in 2017 with bassist Bárður Reinert Polusen – of Wako – and drummer Andreas Winther – of Mulelid Trio), and collaborated in Hauge’s two albums (Unchartered Territory and Slowly Slowly, Jazzland, 2019 and 2021). So it was only natural for Hauge and Mulelid to form a duo.
Hauge and Mulelid chose eleven songs for Blues and Bells, their debut album as a duo – original songs of Hauge and Mulelid, covers of jazz standards and popular songs sung by Bonnie Raitt, Nick Drake and Cocteau Twins, all sung in English, except the last song in Norwegian, available only in the CD and digital version of the album. Hauge and Mulelid add an aroma of Nordic melancholy to the standards «Never Let Me Go» and «Blame It On My Youth». Hildegunn Øiseth’s goat horn playing colors Reid and Shamblin’s «I Can’t Make You Love Me», Bonnie Raitt hit song, with local, folky colors. Hauge and Mulelid captured beautifully Nick Drake’s vulnerable state of mind in «Northern Sky», and the inspired flute playing of Henriette Eilertsen corresponds with John Cale’s production of this song. The most surprising cover is of Cocteau Twins’ Cherry-colored Funk, with Hauge, with her voice multiplied, and Mulelid focusing on Elisabeth Fraser’s dramatic phrasing.
Hauge delivers these romantic songs with her warm, clear and expressive voice, without sliding into sentimentally, and Mulelid embraces her voice with reflexive, thoughtful playing. Still, their elegant and stripped-down performances ask us to listen anew to the familiar songs and enjoy the engaging intimacy of the new ones. A beautiful album that stresses that less is sometimes quite a lot.
………..
Vokalisten Siril Malmedal Hauge er en av Norges relativt nye og unge vokalister, som tidligere blant annet har gjort den fine soloplata Slowly, Slowly. Hun har samarbeidet med gitaristen Jacob Young og hun har vært med på prosjektet Jul på Sunnmørsk og hun er mer eller mindre med i Trondheim Voices.
Pianisten Kjetil Mulelid kjenner mange fra hans plater på Rune Grammofon, både solo og med sin egen trio. I tillegg spiller han fast med bandet Wako, som i år er nominert til Spellemannsprisen.
Og sammen har de gjort denne platen med, i hovedsak, standardlåter, men det er også blitt plass til egne komposisjoner. Og de starter med Malmedal Hauges «When Wind Faides», en fin åpning som forteller en del om hva vi kan vente oss på resten av plata. Her har vokalisten laget en fin tekst og melodi, som setter lytteren i «godlune», og jeg får en fornemmelse av duoen med Radka Toneff og Steve Dobrogosz og deres mesterverk Fairytales. For selv om stemmen til Malmedal Hauge ligger i et lysere leie, er tilnærmingen til det vokale i nærheten. Og bak får vi fint spill av Mulelid. Denne går sømløst over i Livingston og Evans’ «Never Let Me Go», udødeliggjort av Nat King Cole, Dinah Washington, Carmen McRae og Nancy Wilson, for å nevne noen som har gjort utmerkede versjoner av låta. Vokalen til Malmedal Hauge er litt «slepen» i starten, men det er kun i de første tonene. Hun og Mulelid gir oss en fin versjon, som oser av nattklubb før røykeforbudet inntok verden.
I «I Can’t Make You Love Me» får de sober assistanse av Hildegunn Øiseth på bukkehorn. Dette er en standardlåt som ikke er spilt altfor mye, men som blir vekt til live i denne fine versjonen, hvor jeg synes Øiseths spill på bukkehorn er med på å løfte låta, før vi får Mulelids musikk og Malmedal Hauges tekst i «For You I’ll Do Anything», som føyer seg nydelig inn sammen med de mer kjente standardlåtene.
Nick Drake, en av Mulelids favoritter, har gjort «Northern Sky», som han første gang spilte inn i 1971 sammen med John Cale, Dave Pegg og Mike Kowalski. Her medvirker Henriette Eilertsen på fløyte, men det er pianospillet og vokalen som tar oss rett inn i det skotske høylandet. En nydelig tekst og en vakker melodi, som her tolkes på aller beste måte, med fint fløytespill, før vi får Johnny Mandel og Johnny Mercers «Emily», som kom i 1964 med filmen «The Americanization of Emily», og som ble en stor hit. Dette er en av Malmedal Hauges favorittlåter, og får her en nydelig innpakning i form av en nydelig pianosolo.
En av de låtene pianisten Carsten Dahl nesten alltid spiller, i alle fall de gangene jeg har vært på konsert med den gode dansken, er Levant og Heymans «Blame It on My Youth», som vi her får i en original og fin versjon, som ligger et godt stykke unna de versjonene jeg har hørt med Dahl. Vkalen er akkurat slik den skal være og pianospillet er med «på» enn det Dahl praktiserer. Og det er også noe av det som gjør denne innspillingen til noe eget – Mulelids svært «aktive» pianospill, også i de låtene man kanskje skulle trodd han ville roe ned og ta det ned. Men det er alltid en fryd å hør en såpass dyktig pianist utfolde seg på et godt stemt piano, så vi klager overhodet ikke.
Deretter får vi en av de mest spilte standardene i jazzhistorien, nemlig Johnny Green og Edward Heymans «Body and Soul». Det er ikke så ofte vi hører den med tekst, og den versjonen vi får her er vakker. Melodien fremføres fint i vokalen, mens pianoet leker seg over og under og på begge sider av det skrevne. Og med fin assistanse av Øiseths fine trompetspill, blir dette en vakker versjon.
Så får vi også en av Cocteau Twins gamle låter, nemlig «Cherry-Coloured Funk» fra innspillingen Heaven or Las Vegas. Denne skiller seg temmelig mye fra resten av plata, i og med at den er relativt dyster med tungt pianospill og litt lydmanipulert vokal. Men den passer allikevel fint inn i helheten, og gir et brudd på det forventede, som gjør godt. Deretter får vi J. Fred Coots og Sam M. Lewis sin «For All We Know», som første gang var å høre på plate med Hal Kemp and His Orchestra fra 1934, og etter det er den å finne på et hundretalls plateinnspillinger. Det er Malmedal Hauges stemme som er i front i denne fine balladen, som har en klar «førkrigsstemning», men adskillig mer oppdatert enn for eksempel Andrew Sisters versjoner. En nydelig ballade som godt kan regnes som min favoritt på albumet.
Så avslutter de denne fine innspillingen på norsk. «Kanskje i morgen» har tekst av Malmedal Hauge og musikk av Mulelid, og er en typisk avslutningslåt på konsertene til duoen. En vakker godnattsang som vi mer enn gjerne kan krype under dyna med og la den etterlengtede søvnen ta oss.
Blues and Bells er blitt en fin duoplate fra to av Norges aller beste jazzmusikere innenfor den lyriske avdelingen. Malmedal Hauge synger med (nesten) skremmende kontroll, både på tonene og hvordan hun skal «gripe tak» i låtene. Hennes stemme er relativt lys, men hele veien gjennom overbeviser hun med stålkontroll. Og selv om jeg kanskje synes Mulelid spiller litt for mye innimellom, leverer han strålende spill over hele linja. Han har den totale kontrollen over pianoet, og hans spill er lyttende, kreativt og er med på å løfte duoen langt over det man nesten kan forvente av relativt unge musikere.
Jan Granlie
Siril Malmedal Hauge (v), Kjetil Mulelid (p, kets), Henriette Eilertsen (fl), Hildegunn Øiseth (goat horn, tp)
