Nye skiver og bøker


flere skiver og bøker...

Våre podkaster


flere podkaster ...

Skiver du bør ha


flere anbefalte skiver...

Våre beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

På skive

SMITH / SAFT / MORRIS / PÁNDI

«red hill»
RARE NOISE RECORDS RNR044

Plateselskapet Rare Noice Records har den senere tiden levert en rekke gode og spennende innspillinger, som så godt som alle befinner seg helt i grenselandet av komfortsonen.

Denne gangen snakker vi om en solid, amerikansk innspilling, med innslag av trommeslageren Balázs Pándi fra Ungarn. Amerikanerne vi møter i dette prosjektet er trompeteren Wadada Leo Smith, som de senere årene har markert seg sterkt på den internasjonale jazzscenen, pianisten og keyboardisten Jamie Saft, som vi tidligere blant annet har hørt med John Zorn, bassisten Joe Morris, en av de mye brukte amerikanske bassister de senere årene innenfor den friere delen av jazzen.

Vi får seks strekk, som oser av mystikk og dristighet. Jamie Saft var såpass fornøyd med resultatet av det som ble improvisert fram denne dagen, at han sier at det som ble spilt i studio under denne innspillingen vil heve nivået for hva improvisert musikk kan være …

Jeg vil vel kanskje ikke gå så langt i min ros av dette prosjektet, men at det fungerer, kan jeg skrive under på. Med Wadada Leo Smith som trompeter i prosjektet, får man nesten en litt uhyggelig følelse av å høre Miles Davis, sammen med ytterst frittgående musikere, som her tar det lenger enn noen av Davis sine band gjorde det. Særlig gjør dette seg gjeldende i åpningssporet, «Gbeiss», hvor Smiths mutebruk minner nesten skremmende om salige Miles.

Det løser seg litt opp i andresporet, «Janus Face», og vi kan puste litt letta ut. Her opplever vi i stedet et temmelig heftig og tett samspill mellom Smith og særlig trommeslager Balázs Pándi, som hele veien utvikler seg, takket være Safts Cecil Taylor-inspirerte innspill. Og etter hvert som låta går framover, dukker Miles igjen opp i bakhodet.

Nå vet vi at Wadada Leo Smith hadde Miles Davis som en slags ledestjerne, noe han har vist på et par strålende hyllestplater, men at han så til de gradert skulle legge seg så tett opp mot hans spill, var litt overraskende. Vi har jo hørt han i en rekke andre sammenhenger, og i sommer kan han blant annet høres på Moldejazz i duo med Vijay Iyer, et samarbeid hvor han beveger seg helt andre steder enn her.

Men kanskje føler han at dette selskapet er som skapt for å finne frem «Miles-følelsen», og legge seg tett opp mot «Agartha» og «Pangaea» i spillet, noe vi slett ikke har noe imot. Hør for eksempel på Safts og Pándis kommunikasjon med Smith her, og du vil forstå hva jeg mener.
«Agpaitic» Har en litt annen temperatur, men de fire musikerne holder seg godt innenfor den litt heftige freejazzen her også. Og i starten kommer også Morris med bidrag som legges merke til. Heftig strykebass, som får de andre til å legge seg i improlandskapet, og vi får et strekk hvor alle lytter intenst til hverandre og musikken fjerner seg litt fra Davis.

I «Tragic Wisdom» åpner man opp med Safts piano, Morris’ bass og Pándis lett lekende trommespill. Men umiddelbart i det Smith kommer inn, så er vi tilbake i Miles-land. Ikke at hans spill ligner eller er noen kopi, men det er noe i tilnærmingen som minner sterkt om «mesteren selv». Og det hele er bare så tett, intenst og fint!

«Debts Of Honor» atrter som en meditativ improvisasjon, hvor Jamie Saft utforsker pianoet, både utvendig og innvendig. Hele tiden med Balázs Pándis trommer bak, omtrent som å høre Paal Nilssen-Love. Smith kommer inn med neddempet mutespill, og Morris leverer akkurat de nødvendige tonene, mens «stykket» utvikler seg stille og rolig framover, mens det hele tiden øker i intensitet ettersom Morris kommer mer og mer til sin rett. Smith tar etter hvert over ledelsen og beviser en gang for alle hvor sjelen til salige Miles har tatt veien. Safts pianospill blir etter hvert monumentalt og tungt, og Cecil Taylor lurer i krokene, og det hele utvikler seg til et relativt tungt cresendo. Disse ni minuttene med frittgående improvisasjon, er med på å bevise hva som kan gjøres når fire musikere møtes til dyst for å teste ut grensene. Strålende!

Så avsluttes denne fantastiske platen med «Arfvedsonite», en heidundrande epilog, hvor de fire musikerne virkelig trives. Ikke fordi de er i ferd med å avslutte, men fordi de har så mye innabords som skal ut, og som de gjerne vil dele med hverandre. Dette er Miles Davis i selskap med Cecil Taylor og Art Ensemble Of Chicago samlet i en kvartett. Dette er intens improvisasjon som ikke blir for mye, men som hele tiden balanserer på knivseggten, og som hele veien holder seg på rett side. Og hele veien låter det fantastisk!

Jeg kan nesten ikke huske å ha fått et såpass stort kick av å lytte til en freejazz-plate de senere årene, bortsett fra noen eldre plater fra 60- og 70-tallet. At dette bandet bør ut på tur til Norden, bør være en selvfølge! For dette vil jeg, og skal jeg høre mer av! Strålende fra start til mål!

Jan Granlie

Wadada Leo Smith (tp), Jamie Saft (p, Fender Rhodes), Joe Morris (b), Balázs Pándi (dr)

Skriv et svar

Du må være innlogget for å skrive kommentarer.