På skive

SNORRE KIRK QUARTET WITH STEPHEN RILEY

«Tangerine Rhapsody»
STUNT RECORDS STUCD 19112

Den norske trommeslageren Snorre Kirk, har lenge vært bosatt i København, hvor han har fått et navn som en av de beste trommeslagerne innenfor den «streite» jazzen. Og i den klassen er det mange om beinet her nede på flatlandet, men Kirk har, på grunn av sitt ytterst distinkte spill, klart å jobbe seg opp blant de publikum aller helst vil høre.

Han har gjort en rekke plater med sitt eget band, og nå har han tatt flere av dem med på et møte med den amerikanske saksofonisten Stephen Riley. Og de som er ivitert med til å medvirke på denne innspillingen er pianisten Magnus Hjorth, bassisten Anders Fjeldsted og saksofonisten Jan Harbeck som medvirker på to spor.

Stephen Riley kommer fra Greenville i North Carolina, og allerede som 17-åring kom han med i Harry Connicks og Ray Charles’ orkestre, og senere med Wynton Marsalis, Norah Jones og Marcus Roberts. Hans spillestil, i alle fall på denne innspillingen, ligger tett på saksofonister som Paul Gonsalves, Lester Young og de andre ytterst tilbakelente fra 50-tallet, som gjerne hadde gått skole i storbandet til Duke Ellington.
Og dette er en saksofonist som passer perfekt sammen med Kirk og hans musikalske venner. All musikken er skrevet av Kirk, noe som gjør at platen er ensartet og gjennomført, men også litt for lik i de forskjellige låtene, og man får litt følelsen av at mye går i samme spor og stemning.

Det starter med den ytterst behagelige «Unsentimental», som opprinnelig var en pianolåt. Og her lyser det Johnny Hodges lang vei, med fint spill av Riley som hovedsolist, og hvor de andre følger han til døra.
«Tangerine Rhapsody» følger åpningssporet, og det er nesten umulig å høre forskjell på gjestesolist Jan Harbeck og Riley. Men låten er litt mer «moderne» enn den tilbakelente åpningslåta, og lukker man igjen øynene, så kommer spillefilmen «Taxidriver» og saksofontemaet med litt overstyrte farger fra Manhattan på netthinnen. Ei fin låt som i og for seg fungerer fint, men hvor man får litt følelsen av at dette fort kan bli veldig likt, når man bare er ved spor nummer to.

«Blues Jump» kunne vært plukket direkte ut fra en session med Count Basie med et par saksofonister i front. Hvem som spiller hvilken solo av saksofonistene er jeg ikke i stand til å ta, siden begge låter relativt likt. Men skulle jeg ta en råsjans, så går jeg for at Harbeck er første solist ut. Begge spiller fint og ytterst tidsriktig, og bak ligger Danmarks stødigste komp. Litt mer up-tempo i denne låta, som gjør at vi spisser ørene, og det er nesten merkelig at dette er en låt som er skrevet av en sunnmøring, og ikke en med lang fartstid i amerikanske jazzklubber.

«West Indian Flower» er en calypso, som innledes med fint spill av Hjorth og Fjeldsted, før Riley kommer inn med akkurat slikt spill man ønsker i en slik calypso, mens «The Nightingale & The Lake» er en vakker ballade som trio uten Riley, hvor Hjorth får vist seg fram som en solid balladetolker.

I «Uptown Swing Theme» er Riley tilbake etter en pustepause, og som det skrives i coveret: «When Johnny Hodges couldn’t make the session, it was great to get Roley». Og nærmere Hodges er det nesten ikke mulig å komme. Fint spill over hele linjen, men jeg savner kanskje litt mer «knall i pedalen», som man sier i Bergen. Det begynner å bli veldig likt det her nå.

Så følger «Festival Grease», og vi håper på en fet trommesolo eller noen heftige bassganger. Men det får vi dessverre ikke. Det fortsetter i samme spor. Ikke at det er noe galt med det, for det spilles storveis av alle musikerne. Platen «Back to Back» med Duke Ellington og Johnny Hodges, en av mine favoritter blant de litt eldre balladealbumene, dukker opp i bakhodet, for Hjorth og Riley spiller så tett opp til samarbeidet mellom Hodges og Ellington det nesten er mulig å komme.

Så avslutter de med «Nocturne», som på mange måter fullender denne hyllesten til Hodges, Gonsalves, Ellington, Young og alle de andre som var på høyden, lenge før noen av disse musikerne vi møter på denne innspillingen var påtenkt.

Og det er bra at det finnes musikere som Snorre Kirk og hans musikalske venner, som fremdeles kan utøve denne musikkformen. Men jeg kunne gjerne tenkt meg å høre Kirk spille en trommesolo eller to, og at musikken utviklet seg litt mer i retning av den tiden vi nå lever i. Det blir veldig nostalgisk, og det er lett å falle tilbake på plater med originalartistene når man gjerne vil høre denne typen jazz, og at Kirk blir valgt bort. Men det er det ingen grunn til å gjøre. For alle de fire (fem med Harbeck) leverer kvalitet fra start til mål, men på mange måter tenker jeg at dette har jeg hørt før.

Men å høre dem live, tror jeg må være en fin opplevelse, siden det er få av de «gamle» det er mulig å oppleve på en scene lenger, så da passer det med disse musikerne. Og hele veien oser det kvalitet fra denne gjengen.

Jan Granlie

Stephen Riley (ts), Magnus Hjorth (p), Anders Fjeldsted (b), Snorre Kirk (dr), Jan Harbeck (ts)