Den norske vokalisten Solveig Slettahjell har, opp gjennom årene, gjort en rekke fine innspillinger av andres låter. Det startet med hennes «Slow Motion Orchestra», hvor hun samarbeidet med pianisten Morten Qvenild og trompeteren Sjur Miljeteig. Så samarbeidet hun en periode med pianisten Tord Gustavsen, før vi fikk platen «Arven» med Gustavsen, Miljeteig og fiolinisten Nils Økland, før hun i 2015 gjorde platen «Trails Of Souls» med trioen in the country og gitaristen Knut Reiersrud. Hun har ellers gjort plater med bandet Squid, med vokalgruppen Kvitretten, popsangeren Sigvart Dagsland, pianisten Jon Balkes Batagraf, Friko (bandet til Sjur Miljeteig) og med Bugge Wesseltoft, Knut Reiersrud og in the country («Norwegian Woods – Jazz at Berlin Philharmonic II») på ACT.
Nå er hun endelig tilbake, og denne gangen slik vi liker å høre henne best, sammen med en dyktig pianist (Andreas Ulvo), en god bassist (Trygve Waldemar Fiske) og en lyttende trommeslager (Pål Hausken), som har fulgt henne i mange år.
Jeg synes Slettahjell er spesielt god når hun tolker låter av Tom Waits, og på denne innspillingen får ett strålende eksempel på det, den fine «Johnsburg, Illinois». Ellers får vi fine versjoner av mer eller mindre kjente standarder. Og de åpner med en sober og neddempet versjon av tittelsporet «Come In From The Rain», før de fortsetter med den vakre balladen «On The Street Where You Live», «You’re Driving Me Crazy», «Since I Fell For You», Slettahjells egen «So I Borrow Your Smile», som passer som hånd i hanske sammen med de andre «standardene», «How Deep Is The Ocean», «Now Or Never», «I Lost My Sugar In Salt Lake City», kanskje den minst kjente av «standardene» på plata, hvor vi får en nydelig pianosolo fra Ulvo, som på mange måter er verdt prisen på platen alene, og Waits’ fine «Johnsburg, Illinois» i en nydelig tolkning, før de avslutter med en av de fineste versjonene jeg har hørt av Thelonious Monks «’Round Midnight», ved siden av Robert Wyatts nydelige versjon, her gjort (nesten) på duo med nydelig spill fra Ulvo, men hvor de andre to kommer inn etter en stund, og er med på å fullføre den nydelige versjonen.
Og hele veien er dette usedvanlig vakkert. Slettahjell har valgt låter som passer perfekt til hennes stemme, og selv om det er sobert servert, og det ligger litt i samme landskap hvor vi finner for eksempel Diana Krall, så er det vi her får servert mye med «nedpå» og «ekte» enn det vi får fra Krall og andre vokalister de store selskapene satser millioner av dollar på. Hør bare på hennes versjon av «How Deep Is The Ocean», og du vil oppdage at denne versjonen overgår det meste av hva du har hørt av kvinnelige vokalister som gjør denne låten tidligere.
Og med seg har hun en trio som passer perfekt inn i sammenhengen. Ulvo har akkurat det litt melankolske i spillet som er med på å løfte innspillingen, mens Fiske etter hvert er blitt en bassist som takler denne musikken på en fremragende måte. Og bakerst finner vi stødigheten selv i Hausken, som kjenner Slettahjell svært godt, og vet akkurat hva hun ønsker.
Jeg har tidligere vært litt kritiske til flere av ACT-utgivelsene, på grunn av at de ofte komprimerer lyden på platene. Denne gangen skriver de i coveret, at platen er mikset analogt fra tape ved hjelp av Tree Audio Generation 2 console, og selv o jeg ikke har peiling på hva det går ut på, så synes jeg lyden på denne er adskillig mer åpen og «luftig» enn på de tidligere ACT-produksjonene jeg har lyttet til.
Solveig Slettahjell og hennes medmusikanter, har rett og slett laget en nydelig vokalplate, og jeg synes hun har funnet de helt rette medmusikanter til prosjektet, på den måten at de passer perfekt til hennes stemme, foredrag og temperatur. Og når korona-pandemien er over, burde det være et folkekrav at denne kvartetten kommer og spiller også i Danmark, for eksempel på en liten klubb i byen (hvis noen overlever den danske stats nedskjæringer innefor klubblivet).
Jan Granlie
Solveid Slettahjell (v), Andreas Ulvo (p), Trygve Waldemar Fiske (b), Pål Hausken (dr)
