Så ramlet en av de merkeligste platene vi til nå har mottatt inn på computeren (digitalt). Cellisten, pianisten og vokalisten Lil Lacy og cellisten Soma Allpass har vært på tur i Japan, og derfra får vi utdrag av konserter på diverse spillesteder, som varierer fra et buddistisk tempel til en jazzbar i hjertet av Tokyo, til intense «noice venues» og kunstnerkollektiver. I tillegg får vi også opptak fra naturen, togturer, byene og andre passende steder, flettet sammen til en lyd-collage av inntrykk fra Japan-turneen i oktober 2018.
Musikken består av improvisasjoner og komposisjoner, nye og gamle, som er inspirert av reisen, landskapet, arkitekturen, lydene, menneskene, publikum, smaker og lukter, natur, kultur, religion, tradisjon og ikke minst av den såkallte gagaku-musikken, som stammer fra det 13. århundre og som her blir fremført i to «strekk».
I løpet av turneen spilte de to med forskjellige musikere som Machida Yoshio på steel drums og Okabe Haruhiko på saksofon og hichiriki, en tradisjonell japansk obo, en musiker som de to har samarbeidet med over en 3-årsperiode for å lære om gagaku-komposisjoner og tradisjonen.
Soma Allpass er klassisk utdannet cellist som elsker å eksperimentere med musikken, og være en del av mange forskjellige uttrykksformer og arbeidsprosesser. Hun har gjort en rekke musikalske prosjekter og flere plater, både innenfor det eksperimenterende klassiske og jazz, også flere prosjekter sammen med Lil Lacy.
Lil Lacy er utydannet fra Rytminsk Musikkonservatorium i København som solist/komponist, Det Jyske Musikkonservatorium (master i komposisjon) og Voice Embodimene. Hun spiller fast med bandet Frk. Jacobsen og ofte med Allpass. Hun har skrevet kammeropera for Århus Simfonietta og har samarbeidet med elektronica-kunstneren Tobias Sejersdahl på SPOT-festivalen i København i 2019. Hun har komponert musikk til en rekke forestillinger så som «Everything Ends With Flowers» (2012), «Everything Remains» (2015) og «For Ever Four Seasons» (2019).
Platen er kun tilgjengelig digitalt, noe vi på salt peanuts* egentlig ikke liker å benytte oss av, men siden dette var en såpass original utgivelse, gjør vi et unntak.
Det starter med låten «Shibuya Station, Tokyo + Guggenheim House, Kobe», hvor de starter med at vi hører annonsering over høgtalerne på togstasjonen, før vi er midt inne i en japansk film som gir oss det japanske landskapet, og vi føler virkelig vi er om bord i toget fra Tokyo til Kobe. Vi får litt gonger, før celloen(e) kommer inn og landskapet vider seg ut. Vi aner store rismarker med noen høydedrag i horisonten. Lange cellotoner som setter oss nesten i en transetilstand. Landskapet tetter seg til. En skog dukker opp som toget kjører gjennom, før pianoet gir oss en fri solo, før det blir helt stille noen sekunder, før Lil Lacy tar oss videre i en heftig pianosekvens, og det er tydelig at vi nærmer oss tettbefolkede Kobe.
Så er vi over i «Fuji, Omuta», som gir oss mer fri improvisasjon, tydelig preget av den japanske tradisjonen. Låten er relativt dyster, men man aner et håp i bakgrunnen i det heftige cellospillet vi får servert.
Så er vi i «Netori Etenraku in Huõ-jõ, Inryo-ji Temple, Okayama» hvor de spiller sammen med Okabe Haruhiko på hichiriki, og vi får et innblikk i den spennende gagaku-musikken. Det låter svært religiøst, og det er tydelig at dette er musikk som har en lang historie. Det er musikk slik mange forbinder med Japan, men her er det adskillig mer meditativ enn vi er vant til, og nesten i overkant vakkert.
Mer melankoli følger, i «Sad Beautiful Prince» også fra Huõ-jõ, Inryo-ji Temple, Okayama. Her medvirker også Haruhiko, denne gang på tenorsaksofon, og musikken gir mer liv enn den vakre «Netori Etenraku in Huõ-jõ, Inryo-ji Temple, Okayama». Haruhiko gjør en ytterst sprelsk solo hvor han beviser at avstanden mellom et tempel i Okayama til en freejazzscene i Vesten ikke er lang. Her får vi også med litt applaus, før musikerne hiver seg på toget mot Kobe igjen.
Men de stopper ikke i Kobe. De drar videre til Tokyo, og klubben Apollo. Derfra får vi improvisasjonen «Apollo, Tokyo» hvor Machida Yoshio er med på steel drums. Og selv om steel drums, så vidt jeg vet, har sin opprinnelse i Karibia, så er det like naturlig å finne instrumentet sammen med to frittgående musikere fra Europa i en klubb i Tokyo. Det er Yoshio som fører an her, og det virker nesten som om opptaket er fra soundcheck, siden vi får litt prat inni det hele, før de igjen går i gang med cello, gonger og steel drums, i en heftig sekvens som man egentlig burde vært til stede for å overvære. Heftig!
Men de gir seg ikke med det. Reisen fortsetter. I neste «strekk» er de inne i skogen i Meiji Jingu i Tokyo og vi får lyder og musikk i «Birds in the forest of Meiji Jingu, Tokyo». Her får vi inkludert lyden av insekter og saksofon fra Tadewara Wetlands i Oita, sammen med celloene, og det hele låter så landlig og fint at vi nesten ser kirsebærtre-blomstringen. Musikken er meditativ og ettertenksom, og den korte låten rommer mye av den japanske stemningen en som aldri har vært der inbiller seg at «hviler» over det merkelige landet. Denne går rett over i «Ichikotsu-chou, Netori and Ran-Ryouoh (Kangen)» fra Inryo-ji-tempelet i Okayama. Musikken er mystisk og vakker, og Haruhikos hichiriki, gir en fin og veldig typisk, japansk stemning over låten, sammen med det ettertenksomme og fine cellospillet.
Så er reisen kommet til AtHall i Oita, og vi får nettopp «AtHall, Oita». Dette er kun de to hovedpersonene, som viser oss (og japanerne) at de setter pris på besøket, for dette er utrolig vakker musikk fra de to. Det virker nesten som om turneen går mot slutten, og de to vil takke vertskapet for god behandling og pleie gjennom den tre uker lange turneen.
Men de gir seg ikke enda. Før de runder av får vi «Bonsõ by Tama River, Okutama», også med kun de to hovedpersonene. Dette er en låt som kun består av ett gong-slag, som får tone ferdig og som varer i ett minutt og sju sekunder, før de går inn for landing i den kjente klubben Pit-Inn i Tokyo. Her møter de igjen Okabe Haruhiko på hichiriki, sammen med elektronikk og celloer. Og vi får en landing som er usedvanlig vakker, og kanskje litt stillestående, men som avslutning fungerer det fint.
Så var reisen slutt. Og vi har fått være med på en reisedokumentar fra en tre ukers turné i Japan, som både gjør oss avslappet og fascinert. De to cellistene (pianisten og vokalisten) har tydeligvis hatt en fascinerende tur i «solens rike», og at de har valgt å dele reiseminnene med oss, skal vi være glade for.
Sjekk de ut på https://SomaLil.Ink.to/LiveInJapan, og nyt reisen.
Jan Granlie
Lil Lacy (c, p, v), Soma Allpass (c), Okabe Haruhiko (hichiriki, ts), Machida Yoshio (steel dr)
