Det norske plateselskapet Lposen Records har lenge vært leverandører av variert musikk fra det «grunnleggende» jazzen fra 60-tallet og et godt stykke inn på 90-tallet.
På 70-tallet, da The Beatles var på sitt mest «utsvevende», fant noen av medlemmene, særlig George Harrison, den indiske musikken gjennom guruer og var med på å gjøre musikken til Ravi Shankar populær her i «vesten». Og selvsagt måtte vi ha plate med den indiske raga-mesteren. Så da satt vi i relativt mørke rom og lyttet til lange ragaer, som vi den gang ikke forsto stort av.
Jeg vet ikke om det var grunnen til at man noen år senere var med på å starte plateforretningen Raga Musikk i Svolvær, hvor vi også solgte indiske klær og diverse remedier man kun fikk på litt sære butikker i hovedstaden. Men noen år etter det igjen, fikk man tilbake interessen for denne musikken, særlig gjennom John McLauhlins Shakti-band, og vi fikk igjen lønn for strevet for alle timene på de mørke gutterommene. Og etter det har det dukket opp flere utmerkede musikere fra India og Pakistan, som har vært med å ta musikkinteressen i østlig retning.
Og at Losen Records’ innehaver, Odd Gjeldsnes, hadde noe av den samme «gutteromsopplevelsen» som oss fra ungdommen, vet vi ikke. Men plutselig utgir han en plate med rotekte raga-musikk. Vi er litt skeptiske i utgangspunktet, men det går ikke mange sekundene ved første avspilling, før vi virkelig kjenner at dette er musikk vi elsker.
Somnath Roy har vi hørt navnet til tidligere, men klarer ikke helt å finne ut hvor fra. Men han spiller ghatam, kanjiri og morsing (tre indiske perkusjonsinstrumenter), i tillegg til at han er vokalist, mens Sudeshna Bhattacharya trakterer sarod (et strengeinstrument som kan nærme seg sitaren) og mohan veena. Men selv om du ikke er helt inneforstått med disse instrumentene, er det tre ragaer vi får servert på platen, «Raga Megh», «Raga Abhogi» og «Raga Piloo Jangla».
Alle tre ragaene blir strålende fremført, kanskje ikke like innviklet og uttfordrende som de vi lyttet til med Shankar, men kanskje litt mer «publikumsvennlige» versjoner, som igjen kan få oss til å plukke fram de gamle Shankar-platene.
I følge platecoveret er det to tradisjoner som møtes på platen. Den ene «hindustani» og den andre «Carnatic», som om det skulle ha noen betydning for oss menigmenn? Mange mente at det var fånyttes å mikse de to tradisjonene, i og med at musikken uttrykte det samme, på forskjellig vis. Så denne innspillingen var et nytt møte, hvor de forsøkte å forene de to tradisjonene, og, etter min mening, ha de lykkes veldig bra.
Alle de tre ragaene er komponert av Bhattacharvy, og de tre ragaene starter relativt rolig før de, etter hvert, bygger seg opp til det som nærmer seg ekstase. Og de to er utmerkede musikere som virkelig kan denne tradisjonelle musikken. Jeg vet ikke hvor nært i slekt Sudeshna Bhattacharya er med slidegitaristen Debashish Bhattacharya (sjekk han ut!), men det er mye av det bluesaktige spillet hans i hennes komposisjoner. Så dette blir en slags indisk blues, fremført på tradisjonelle instrumenter som er ytterst fascinerende og spennende. Og særlig synes jeg den tredje ragaen går rett inn i den stemningen vi har fått på plater og konserter med Debashish Bhattacharya tidligere.
Nydelig, annerledes og deilig blues, kombinert med de lokale, indiske tradisjoner, som både er vakkert og intenst, fremført av to mestere på hver sine instrumenter.
Jan Granlie
Sudeshna Bhattacharya (sarod, mohan veena), Somhath Roy (ghatam, kanjira, morsing, voice)
