Sonny Stitt, eller Edward Hammond Boatner Jr., som var hans egentlige navn, ble født den 2. februar 1924 og forlot vår verden den 22. juli 1982), var kjent for sin varme tone, og var en av de best dokumenterte saksofonistene i sin generasjon, og han spilte inn mer enn 100 album. Han fikk kallenavnet «Lone Wolf» av jazzkritiker Dan Morgenstern, på grunn av at han hadde en tendens til aldri å spille med de samme musikerne lenge til tross for hans nådeløse turnéer og hengivenhet til jazz. Han ble noen ganger sett på som en Charlie Parker-imitator, spesielt tidlig i karrieren, men han kom gradvis til å utvikle sin egen sound og stil, spesielt når han spilte tenorsaksofon og barytonsaksofon.
På den doble CDen som nå surrer på anlegget og som kommer ut som to LPer på Record Store Day den 22. april, får vi høre han sammen med pianisten Kenny Barron, bassisten Sam Jones og trommeslageren Louis Hayes. Opptakene er gjort den 11. november 1973 på Famous Ballroom i Baltimore, Maryland.
Og de starter med Stitts egen «Baltimore Blues», hvor man først og fremst leghger merke til balansen i opptaaket, hvor Stitt befinner seg i høyre kanal, bassen og pianoet i venstre og trommene mest i høyre kanal. Det er en produksjonsmetode jeg trodde forsvant med The Beatles, men sikkert fint for den som kun vil studere Stitts altsaksofonspill.
De fortsetter med «Star Eyes», før vi får «Lover Man (Oh Where Can You Be?)», «They Can’t Take That Away From Me» på den første CDen, mens vi finner Stitts egen «A Different Blues», «Stella By Starlight», Stitts «Deuces Wild» og Miles Davis-låten «The Theme» som avslutning på den andre.
Og hvis du er ute etter etterrettelige, fine, pågående og fine versjoner av disse gamle standardene, sammen med et par av Stitts egne komposisjoner, som er mindre kjent, så er dette den perfekte innspillingen for deg.
Stitt spiller slik vi har hørt han en del ganger, med ett-og-ett-halvt bein i tradisjonen etter Charlie Parker, men med sin personlighet i resten. Han høres nesten for godt i høyre kanal, mens når den eminente pianisten Kenny Barron får slippe til med solier, så er lydnivået på et helt annet nivå, noe som gjør lyttingen til et lite probelm. Men soliene til Barron er strålende. Han er, etter min smak, en av de mest spennende pianistene innenfor den mer «streite» jazzen, han har utmerket teknikk og hans idérikdom er stor. I bakgrunnen hører vi også at Sam Jones spiller fortreffelig bass, mens det er adskillig vanskeligere å få noe ut av trommespillet til Louis Hayes, som forsvinner litt i den relativt dårlige miksen. Men heldigvis er ikke miksen like dårlig hele veien, men de som nå utgir de to platene burde ha gjort noe med det og forbedret dette.
Men hvis man ser bort fra det, er dette to utmerkede plater med Sonny Stitt som sammen med ett av de beste kompene fra den tiden, gjør fine versjoner av låter vi kjenner godt fra ei røys av andre innspillinger.
Jan Granlie
Sonny Stitt (as), Kenny Barron (p), Sam Jones (b), Louis Hayes (dr)
