Det er ikke så ofte man hører moderne jazzversjoner av klassiske komponister som Sergei Prokofiev eller Erik Satie, men her får vi det servert sammen med relativt fritt improvisert musikk pluss litt Carla Bley («Lawns»).
I kvartetten (kvintett på ett spor), møter vi sopransaksofonisten Stephane Spira, pianisten Giovanni Mirabassi, bassisten Steve Wood og trommeslageren Donald Kontomanou, pluss flygelhornisten Yoann Loustalot som medvirker på åpningen av «Improkofiev Suite», som opptar nesten halve albumet.
I tillegg til at man «leker» med klassikerne, får vi også et par komposisjoner av Spira, i tillegg til Bleys «Lawns» og Eric Saties «Gymnopedie No1». Og de starter med Spiras «Ocean Dance», og umiddelbart får jeg en assosiasjon til noe Modern Jazz Quartet kunne gjort, men med sopransaksofon i stedet for vibrafon. Men det er noe med tilnærmingen til det klassiske, å få det til å swinge, som gjør denne sammenligningen naturlig. Og vi får fint sopransaksofonspill sammen med et relativt tradisjonelt komp i 60-tallsstil som gjør at vi gjerne vil høre mer.
Carla Blews «Lawns» finner vi også på Bleys album «Sextet» som kom på Watt/ECM i 1987, et album hvor også hun beveger seg mot det «klassiske». Dette er en fin ballade, hvor pianospillet til Mirabassi swinger nydelig under Spiras sopransaksofon, før vi får Spiras «After Rain» som starter med avslutningen på regnværet, uttrykt kunstnerlig av Kontomanous trommespill, før folket igjen kan gå ut i gatene og glede seg. En lystig og fin låt som går i en slags latin-rytme med en utmerket pianosolo og ditto sopransaksofonsolo.
Erik Saties «Gymnopedie No1», er en «øvelse» for enhver som ønsker å bli klassisk pianist, og skal, i følge noen, spilles så sent det er mulig. Det bryr ikke de fire musikerne her seg om, og leverer en helt ok jazzversjon av stykket, før vi får platas «hovedverk» «Improkofiev Suite», som er utfrag av Sergei Prokofievs fiolinkonsert nummer 1. Det starter med «Improkofiev», og vi er igjen tilbake til Modern Jazz Quartet, hvor pianospillet er helt særpreget, før temaet kommer inn fra Spiras sopransaksofon og gjesten Yoann Loustalots flygelhorn synkront spilt, før Loustalots avleverer en fin flygelhornsolo, som legger seg fint til i «Modern Jazz Quartet»-landskapet, før det løses litt opp i Mirabassis fine pianosolo. Andredelen «New York Dream» blir tolket relativt impresjonistisk, og er en ballade John Coltrane sikkert kunne gjort. En nydelig versjon av den gamle russerens verk, før de avrunder med «No Strings Attached», som får en litt latin-akrig drakt. Her legger vi igjen merke til Mirabassis fine pianospill som fungerer strålende i helheten, og som er med på å gjøre Prokofiev til mer enn spiselig jazz.
Dette er blitt en ytterst hyggelig plate fra sørlige deler av Europa. De fire (fem) musikerne har satt seg godt inn i Prokofievs kunstneriske virke, og her tar de han inn i jazzen, som den naturligste ting i verden.
Jan Granlie
Stephane Spira (ss), Giovanni Mirabassi (p), Steve Wood (b), Donald Kontomanou (dr), Yoann Loustalot (flh)
