Den norske bassisten (og vokalisten) Steinar Raknes kommer fra det lille stedet Midsund utenfor Molde. Han har vært aktiv bassist i en rekke år, etter at han startet sin utdannelse ved «jazzlinja» ved NTNU i Trondheim, hvor han tok sin master i 2001. Musikalsk er han nok litt arvelig belastet, siden den ene søsteren, Eldbjørg, startet sin karriere som jazz- og eksperimentell vokalist før Steinar entret scenen.
I løpet av karrieren har han spilt med en rekke forskjellige konstellasjoner, og det hele startet med trioen Urban Connection (med altsaksofonisten Frode Nymo og trommeslageren Håkon Mjåset Johansen). Deretter spilte han med Trondheim Jazzorkester, i prosjekter med blant andre Chick Corea og Michael Brecker. Han jobbet også med Bobby McFerrin og Per Texas Johansson, men også med kvartetten The Core, Ola Kvernberg Trio og Kirsti Huke Quartet. Han har også jobbet mye med Skaidi og i sin egen konstellasjon Steinar Raknes Quartet. I de senere årene har han mest vært å høre som soloartist eller i egne prosjekter, pluss det samiske prosjektet Arvvas.
Første gang jeg hørte han solo, var under Moldejazz for en del år siden. Jeg hadde kjent Raknes i mange år, jeg tror jeg traff han første gang da han arbeidet som frivillig i Moldejazz som 14-åring, og da han plutselig sto der alene, på scenen i Forum i Molde, og spilte bass og sang, var det et gedigent sjokk. For ikke bare er en han utmerket bassist, men han er også en strålende vokalist, som musikalsk kombinerer jazzen med en slags americana, hvor han har samarbeidet med flere andre både norske og amerikanske musikere innenfor americanaen.
Og hver gang man setter på en ny plate med Raknes blir man overrasket. Hans bass-spill er som alltid eminent, og det skal egentlig ikke noe mer til enn han og bassen for å lage fantastisk musikk.
Det som man kanskje best legger merke til, er at hans vokal blir mer og mer amerikansk etter hver plate man hører. Raknes er jo ikke 14 år lenger, og stemmen forandres jo naturlig ettersom man blir eldre, og på hans nye plate synes jeg han ligger tett på de virkelig garvede og erfarne, amerikanske forbildene.
På denne platen gjør han all musikken og stemmene selv, inklusive bakgrunnsvokalen som er lagt på i flere lag og kan nesten oppfattes som et innleid kor, «felespillet», som er gjort på bassen, og alt det andre som er med på å gjøre denne innspillingen til en fullkommen affære.
Denne gangen har han skrevet alle låtene selv, og det er ingen tvil om at han beveger seg mer og mer over «dammen» med Sambandsstatene, og man skal ikke se bort fra at hans tidligere manager, Rolf Bugge, som i løpet av de senere årene har booket flere av de riktig store, amerikanske americana-stjernene som for eksempel Willie Nelson på denne siden av Atlanteren, bør få sin del av æren for inspirasjonen.
Og de 12 låtene vi får servert på «On the Road» er strålende i sin ekthet og lydbilde. Han har skrevet låter som burde gå rett inn i mange amerikanske musikkhjerter, og at han ikke allerede er blitt en stor stjerne «over there» skyldes nok mer amerikanernes selvtillit og troen på egen fortreffelighet, enn at Raknes ikke er «god nok».
Personlig liker jeg de enkleste arrangementene aller best. Når vi kun får Raknes’ stemme og bass, slik det var første gang jeg hørte han solo. Men de ekstra innslagene, fra kor, fele, blikkfløyte og andre ting han har lagt på der han synes det passer, er med på å gjøre platen mer variert og spennende for et større publikum. Og Raknes’ stemme begynne rå nærme seg musikere som oppholder seg i kretsen rundt Tom Waits, hvor stemmene får mer og mer et avtrykk av overdrevet inntak av bourbon, og hvor det kan høres at man har levd et hardt liv. Men selv om Raknes har fått denne stemmen, påstår jeg ikke at han har levd et hardt liv slik som flere av forbildene. Han lever et «røddig» liv med kone og barn i Oslo, og oppfører seg som de fleste andre familiefedre.
Og hans bass-spill er like spennende som tidligere. Han er en utmerket bassist, som bruker bassen ikke kun som «komp»-instrument, men som soloinstrument på en strålende måte.
Avstanden musikalsk er stor fra den musikken han nå vier sitt musikalske liv til, og den musikken han spilte med Ola Kvernberg Trio, via Trondheim Jazz Orchestra og Chick Corea, Kirsti Huke og The Core og Urban Connection til Skaidi og Arvvas. Men hele veien leverer han bass-spill av svært høy kvalitet, og det er hele tiden en ytterst seriøs musiker vi møter, og som, på tross av at han kaster seg over hele den amerkanske musikkhistorien, kommer ut på andre siden med begge beina godt plantet på jorden, enten den jorden han lander på er på en liten jazzklubb i Molde, på store konsertscener i New York, på forsamlingshus i Midt-Vesten eller på en støvete prærie i Rocky Mountains eller innover der.
Jeg har fått to store favoritter på platen, det åttende sporet «It is Easier» og den påfølgende, «Filling My Own Shoes», som begge er perler av støvete, amerikansk prærie.
Så på med Stetson-hatten, folkens! Ifør deg de litt for trange bootsene, flekk korken av den amerikanske bourbonen (for her holder det ikke med en fransk eller italiensk rødvin), og len deg avslappet over bardisken og la Steinar Raknes overta scenen. For dette er tøffere enn toget!
Yiiiiihaaaah!
Jan Granlie
Steinar Raknes (v. b, eff)
