Den amerikanske trombonisten Steve Swell kommer fra New Jersey, og har lenge vært en av de mest markante frijazz-trombonistene i Sambandsstatene. Han studerte ved Jersey City State Teachers College før han flyttet til New York City i 1975 hvor han begynte sitt musikalske liv, og spilte i en rekke forskjellige sjangere, så som salsaband, storband (spesielt i storbandene til til Buddy Rich og Lionel Hampton) og spilte på Broadway i Bob Fosses stykke Dancin’.Deretter kom han med i Makanda Ken McIntyres band som førte til turneer og plateinnspillinger med Tim Berne, Joey Baron, Herb Robertson, Jemeel Moondoc, Anthony Braxton, Cecil Taylor, William Parker, Bill Dixon, Butch Morris, John Zorn, Dave Burrell,Elliott Sharp, Rob Mazurek, Perry Robinson og Ken Vandermark.Han er sterkt påvirket av Roswell Rudd, som han studerte med på midten av 70-tallet.Han var også elev av Grachan Moncur III og Jimmy Knepper.
Swell har ledet en rekke prosjekter, inkludert Slammin’ the Infinite (med Sabir Mateen, Matthew Heyner og Klaus Kugel), Unified Theory of Sound (med Cooper-Moore
og Matt Lavelle) og hans store ensemble Nation of We (aka NOW Ensemble). Og ett av hans markante band er konstallasjonen Fire Into Music, hvor han spiller med altsaksofonisten Jemeel Moondoc og ett av den amerikanske jazzens fineste radarpar, bassisten William Parker og trommeslageren Hamid Drake. De tre CDene er innspilt live i El Dorado Ballroom i Houston, Texas den 2. oktober 2004, i Ballroom Marfa i Marfa, Texas den 8. oktober 2004 og på Guelph Jazz Festival i Guelph, Ontario i Canada den 8. september 2005.
Utgivelsen er tilegnet altsaksofonisten Jemeel Moondoc – Chicago-saksofonisten som på mange måter gikk foran i kampen for frijazzen helt til han døde den 29. august 2021. Han ble født i Chicago, Illinois, og studerte klarinett og piano før han gikk over til saksofon som sekstenåring. Han ble interessert i jazz hovedsakelig på grunn av Cecil Taylor, og mens han studerte ved University of Wisconsin i Madison, hadde han Taylor som lærer.
De tre CDene viser med all tydelighet at Swell, Parker og Drake har mye å takke Moondoc for. Og på platene gjør de Moondoc-komposisjonen, «Junka Nu» i to versjoner, mens Swell står ansvarlig for tre av komposisjonene, «Space Cowboys», «Box Set» og «Swimming in a Galaxy of Goodwill and Sorrow». De resterende tre komposisjonene er kollektive improvisasjoner, hvor Swell er den som for det meste fører an.
Som trombonist er Steve Swell en «råtass». Hans kraftige og fyldige tone i hornet overgår, med ett par hederlige unntak, de fleste andre trombonister, og han er lett å kjenne igjen i de mange konstellasjonene vi har hørt han de senere årene. Og det ber tre utmerkede konserter vi får være med på. Jeg synes det er spesielt spennende med de to versjonene av Moondocs komposisjon, hvor han er den som fører an, men med Swell som en skikkelig pusher, og med Drakes tilbakelente trommespill og Parkers alltid stødige bass-spill som det må være en drøm å spille over.
Gjennom hele innspillingen fasineres man av Swells strålende trombonespill, som er teknisk briljant og tøft, og når kompet dobler hastighet, er han helt framme på tuppa og følger dem som det enkleste i verden. I «Space Cowboys», som er Swells komposisjon, får vi tett og fin frijazz, hvor alle fire går tett i klinsj med hverandre, hvor det er tydelig at Moondoc føler seg hjemme, i et litt Ornette Coleman-aktig saksofonspill.
De friere komposisjonene er mer utfordrende, men det blir aldri kjedelig når disse fire «tar løs». Og i disse sekvensene er det Swell som leder an, og den over halv time lange «Improvised Music at Ballroom Marfa», andresporet på den andre CDen, er det bare å lene seg tilbake og nyte Swells utmerkede spill i starten. Og når Parker kommer inn, endrer stemningen seg noe, og musikken svinger på sin helt særegne måte, mye takket være Parkers Mingus-aktige spill.
Tredjeplaten, fra Guelph Jazz Festival, åpner med Swells «Box Set», hvor vi får mer Colemansk altsaksofonspill, mens Swell og de to i kompet, pushet og støtter altsaksofonspillet som om de ikke hadde gjort noe annet de siste 50 årene. Strålende spill av Moondoc, og drivende fint bass- og trommespill. Så får vi andre versjon av «Junka Nu», og selv om de to versjonene ble innspilt kun med en måneds mellomrom, er det to forskjellige versjoner vi får. Og det er nettopp det som er spennende med musikere som holder på med denne type improvisasjonsmusikk. Man kan høre de gjøre de samme låtene en rekke ganger, og de høres nesten nye ut hver gang. Dette er en strålende låt hvor Parkers relativt «stramme» bass-spill holder det hele sammen på en tilbakelent og litt slentrende måte, som solistene bare kan «legge seg på» og kose seg.
Swells «Swimming in a Galaxy of Goodwill and Sorrow» avslutter, og er en relativt fri sak, hvor de to solistene får boltre seg som de vil gjennom de nesten 24 minuttene låten varer. Her plukker også Parker opp buen, og avleverer en strålende solo under de fritt improviserende blåserne. Og etter hvert bygger de opp musikken til å svinge omtrent slik Charles Mingus ville gjort det om han hadde vært blant oss i dag. Strålende!
Å hylle Jemeel Moondoc med et trippelalbum som dette må være noe de fleste musikere kan få våte drømmer av. Jeg er sikker på at Moondoc smiler i det hinsidige når han hører disse tre platene, hvor han selv bidrar ytterst positivt, sammen med tre av de tøffeste musikerne USA har dyrket fram gjennom de seneste 50 årene. Kompet med William Parker og Hamid Drake er strålende. De er lyttende til blåserne, og bidrar hele veien med spennende innspill. Og Steve Swell, som er lederen av kvartetten, leverer beintøft trombonespill, som hele veien er kreativt og spennende. Og sammen har de laget et strålende dokument fra tre konserten fra begynnelsen av tusentallet, som bør gå inn blant de platene man bør ha i hyllene. Og stor takk til folkene i RogueArt, som har utgitt disse konsertene på plate, såpass mange år etter at de tre konsertene ble holdt.
Jan Granlie
Steve Swell (tb), Jemeel Moondoc (as), William Parker (b), Hamid Drake (dr)
