Den amerikanske bassisten, bandlederen og produsenten Steve Tintweiss, er nok mest kjent for sin medvirkning på den amerikanske avantgarde-scenen på slutten av 60-tallet og begynnelsen av 70-tallet, da han ble ansett som en viktig sidemann og stimulerende improvisator. Internasjonalt er han muligens mest kjent som saksofonisten Albert Aylers siste bassist, men han var også å høre med vokalisten Patty Waters, pianisten Burton Greene og saksofonistene Frank Wright og Marzette Watts – alle med mer enn en fot i New Yorks «jazzunderverden».
Han er fremdeles er aktiv, og som bandleder likte han å skrive sterke temaer som logisk førte til frittstående soloer ofte i spennende ensembler. I 1967 dannet han The Purple Why, en septett med musikere som James DuBoise på trompet, Mark Whitecage på tenorsaksofon og fløyte, Trevor Koehler på barytonsaksofon, og Laurence Cook på trommer, pluss Judy Stuart og Amy Sheffer på vokal. Selv om gruppen, som varte til midten av 70-tallet, hadde en viss innflytelse på det relativt frie jazzmiljøet på den tiden, er «MarksTown» den første platen bandet gir ut, som er ute for første gang nå.
Platen består av to konsertopptak fra 1968. Steve Tintweiss ønsket at Purple Why skulle være et sosialt bevisst band, som mange musikere gjerne ville være på av slutten av 60-tallet, og med den politiske bevegelse som mange av rockebanda og folkesangerne var en del av.
Første delen av «MarksTown» er hentet fra en konsert i St. Mark’s Church den 21. august 1968, en del av en ukes maratonmarkering til fordel for ofrene for Nigeria/Biafra-konflikten med konsertnavnet «Operation Biafra Airlift». The Purple Why var det eneste jazzbandet i et konsertprogram hvor man ellers kunne skilte med Joan Baez, Joni Mitchell, Pete Seeger, Country Joe McDonald, Jimi Hendrix, Phil Ochs, Tom Paxton, Tim Hardin, Peter Walker, Charles O’Hegarty, Richie Havens, Judy Collins og Eric Anderson. Bandet hadde bare 20 minutter til rådighet, så de fremførte en medley av noen av sine frie improvisasjoner. Mest minneverdig er nok det dystre andresporet «Ramona, I Love You», men jeg føler at alle sju sporene har en energi og en velvillighet i seg som jeg kan like. Kan hende syntes ikke alle av de som hadde kommet for å høre Joan Baez, Tony Ochs, Joni Mitchell, Jimi Hendrix eller mange av de andre mer singer/songwriter-artistene like mye om Tintweiss’ musikalske ideer, men det tror jeg ikke de sju musikerne brydde seg særlig om.
I løpet av de 20 minuttene legger vi spesielt merke til James DuBoises fine trompetspill, men ellers er det den kollektive improvisasjonen og søkingen etter noe nytt og fritt, som er det essensielle.
Andre delen av platen er fra en konsert bandet gjorde i legendariske Town Hall i New York den 14. september samme år, hvor de fikk bedre tid, og større mulighet til å «strekke ut». DuBoise imponerer også her, og leverer en utmerket solo i «Just Be Mine», og vokalistene og tenorsaksofonisten Mark Whitecage får markert seg godt i «Monogamy Is Out». Mot slutten er de over i «Space Rocks», som jeg har en mistanke om var bandets «hit», før de runder av med den korte og konsise «We Are All The Universal Heroes».
Her er musikken, om mulig, enda friere enn på konserten i St. Mark’s Church. Og igjen merker vi oss, gjennomgående, trompetspillet til DuBoise, som var en relativt viktig musiker i «loftsjazz»-miljøet i New York på den tiden, sammen med musikere som Frank Wright, Noah Howard, Frank Lowe, Rashied Ali, David Murray og en rekke andre.
Musikken er vel omtrent så fri som man kunne tillate seg i New York på den tiden. Slektskapet til andre band som Art Ensemble of Chicago, Sun Ra og andre likelydende ensembler er tett, og det hviler en stoisk ro over musikerne ved denne konserten, som man «ikke har tid til» i første delen. I både den lange «Monogamy Is Out» og i den noe kortere «Space Rocks» føler jeg at Tintweiss har den fulle og hele kontrollen over det musikalske, og vi får også en fin og tilbakelent, men ytterst innholdsrik bass-solo fra kapellmesteren, mens han i den korte og kontante «We Are The Universal Heroes» slipper alle musikerne til i en heftig passasje på kun 25 sekunder.
Dette er blitt en innspilling som er et historisk dokument, mye mer enn en utgivelse for å vise det unike og det originale ved dette bandet. Det er spennende å høre hva som foregikk i den mest ekstreme delen av jazzens undergrunn i New York på den tiden, og jeg har en mistanke om at den musikken The Purple Why fremførte, også var relativt krevende også for de andre musikerne i miljøet. De hadde, som nevnt, mye av det samme i seg som Art Ensemble of Chicago og Sun Ra, men de var ikke like originale som de to fabelaktige ensemblene.
Jan Granlie
Steve Tintweiss (b, melodica, v, slide whistle, bells), James DuBoise (tp, bells), Trevor Koehler (bs), Judy Stuart (v, bells), Amy Sheffer (v) Laurence Cook (dr, perc)
