Vokalisten Stina Agustsdottir, også kjent som Stina August, er født og oppvokst på Island, men har bodd på Island, i Danmark, i England, i Canada og bor nå i Stockholm. Fra å synge i kor som barn, låne ut sangstemmen til en islandsk tegneserie på nasjonalt TV og å drive med ballett 20 timer i uken, kan man trygt si at Agustsdottir alltid har hatt en stor kjærlighet til scenekunsten.
Før hun startet en musikk-karriere, tok hun imidlertid et uventet valg og fullførte en grad i maskin- og industriteknikk ved Universitetet på Island. Etter å ha blitt uteksaminert og grunnlagt en start som IT-arbeider, innså hun at det ikke var mulig å slippe unna den brennende trangen til å synge og å stå på scenen. Hun startet derfor studier ved Singing Academy i Reykjavik, samtidig som hun jobbet som kvalitetsleder i et programvareselskap. Senere flyttet hun til London, og tok sangundervisning på Vocaltech. Hun utforsket popmusikk og ble interessert i å synge jazz. Hun flyttet deretter til Montreal i Canada hvor hun bestemte seg for å fokusere utelukkende på musikk. Hun ble tatt opp til Concordia University, hvor hun studerte jazz i tre år under lærere som Madeleine Theriault, Jeri Brown, Dave Turner, Sheila Jordan og mange flere. Mens hun studerte, startet hun sitt første band, hadde ukentlige konserter på en jazzklubb i ett år og turnerte med den anerkjente Cirque du Soleil-stjernen, Francesca Gagnon, før hun ga ut sitt første soloalbum i 2007, en samling jazzstandarder og sanger spilt inn med noen av de beste jazzmusikerne i Canada.
Agustsdottirs andre soloalbum, «Concrete World» (2008), er en samling låter skrevet av den islandske låtskriveren Johann G Johannsson. Sangene på albumet ble valgt av Stina ut av Johans store originalkatalog, og alle arrangementene og mange av tekstene ble skrevet av Agustsdottir og produsent Maury LaFoy (Barenaked Ladies, Jann Arden, k-os). Hun gikk deretter over til å bli forsanger og låtskriver for pop / rockbandet Nista og electronica-duoen AXXE (Mile-End Records, Rural Route Records, Nylo Music), men holdt fortsatt jazzrøttene friske med jazzkonserter og innspillinger. Hun er blitt kåret til en av de ti beste lokale jazzmusikerne i Montreal, to ganger. Hun har spilt på Reykjavík Jazz Festival, Stockholm Jazz Festival og opptrer regelmessig på Island og Sverige med kjente islandske og svenske jazzmusikere (Max Schultz, Petur Östlund, Sigurdur Flosason, Einar Scheving osv.) Stina ga ut sitt tredje soloalbum i desember 2016, «Jazz á íslensku», som er en samling jazzstandarder og folkesanger i jazzarrangementer med tekster på islandsk. «Jazz á íslensku» ble nominert til beste album i blues og jazz-kategorien for den islandske musikkprisen 2016. For tiden jobber hun med sin Björkologi (Björk-sanger i jazzarrangementer), samtidig som hun har spilt inn siutt nye trioalbum sammen med pianisten Anna Gréta Sigurðardóttir og gitaristen Mikael Máni Ásmundsson.
På denne platen, som er innspilt på Bjørks eget plateselskap og i studio til Sigur Rós, gjør hun og pianisten Anna Gréta Sigurðardóttir en låt, tittelsporet «The Whale», mens sistesporet, «I Don’t Want To Sleep», har hun laget teksten mens gitaristen Mikael Máni Ásmundsson har stått for musikken. Ellers gjør hun Joni Mitchells «Both Sides Now» (noe jeg mener hun skal være ytterst forsiktig med), Bob Dylans «Buckets of Rain», Nir Felder og Aaron Parks «After the Rain» og Damien Rices «Dogs», og siden platen kun inneholder seks låter, hvor ingen varer i mer enn knapt seks minutter, velger vi å kalle innspillingen en EP.
Og hun starter med «Both Sides Now», og med en gang jeg så at den skulle gjøres ble jeg skeptisk og motstanden vokste raskt til skyhøye høyder. Men her gjør Agustsdottir en versjon som ligger tett på Miktchells, selv om stemmen er helt annerledes, og mer som Mitchell var de første gangene man hørte låta. Men her er det piano- og gitar-spillet som gjør at låten passerer det ytterst trange nåløyet hos undertegnede. Original start fra pianisten og nydelig gitarspill som overgår gitarkvalifikasjonene til «dronning» Mitchell.
Så er de over i Bob Dylan, også en låtskriver man ikke skal kødde med. «Buckets of Rain» finner man på Dylans «Blood on the Tracks», som jeg må innrømme ikke er en av mine Dylan-favoritter. Her gjør Agustsdottir og hennes medmusikanter en neddempet og personlig versjon, hvor Agustsdottirs klare stemme lyser opp, sammen med helt ok piano- og gitarspill. Pianosoloen her kunne faktisk (nesten) vært hentet fra Radka Toneff og Steve Dobrogosz sin plate «Fairytales», mens gitarsoloen er helt ok i sammenhengen.
Deretter følger hennes egen låt «The Whale» som hun har laget sammen med pianisten Anna Gréta Sigurðardóttir, og som blir litt som «å hoppe etter Wirkola» (ett munnhell fra Norge om å komme etter noen av de største). Låten når ikke knehøyde på de to foregående, men de vokale prestasjonene er gode, og «kompet» er fremragende. Så får vi Felder og Parks «After the Rain», som heller ikke vil gå inn i historien som en av de virkelig store komposisjonene. Men jeg synes Agustsdottir og medmusikantene gjør en god versjon ut fra ett ikke altfor spennende låtutgangspunkt. Og jeg merker meg nok en gang, fint spill fra de to instrumentalistene og fin vokal, før vi får Damien Rice’ «Dogs», som man finner på hans plate «9» fra 2006. Jeg er ingen ekspert på den irske artisten, men de som skal ha greie på denne type musikk sier han er et stort navn, og det tror jeg de på. For dette er en fin låt som får (nesten) en slags Joni Mitchell-versjon av låta, som om hun kunne gjort den på begynnelsen av 80-tallet.
Så avslutter de med «I Don’t Want To Sleep» hvor hun har laget teksten, mens gitaristen Mikael Máni Ásmundsson har stått for musikken, og er en helt grei avslutning, men det er unektelig en låt som ikke hever seg opp mot Mitchell og Dylans to åpningsspor.
Men Stina Agustsdottir og hennes to medmusikanter er musikere man skal følge med på framover, hvis man er interessert i hva som skjer innenfor segmentet «popjazz» og tilliggende herligheter. Og ut fra det de leverer på denne korte platen, er det utvilsomt mye jazzkunnskap hos de tre, og jeg tror det bare er å finne de rette låtene for at disse tre virkelig skal gjøre suksess utenfor «sagaøya».
I 1990 gjorde den islandske vokalisten Björk jazzalbumet «Gling-Gló» sammen med Bjørks far sin trio. Og allerede her kunne man høre at Björk var en vokalist som hadde noe ekstremt originalt i stemmematerialet som få andre kunne vise fram i den alderen Björk var i den gangen. Nå har Island fått en ny stemme, så får vi håpe at Stina Agustsdottir vil fortsette å dyrke jazzen, selv om det garantert er adskillig mindre å tjene i den bransjen enn den Björk valgte. For Agustsdottir har en inderlighet og ekthet i stemmen som gjør at man kan forvente seg mye derfra i årene som kommer.
Jan Granlie
Stina Agustsdottir (v), Anna Gréta Sigurðardóttir (p), Mikael Máni Ásmundsson (g)
