Trommeslageren Sun Mi Hong kommer fra In-Cheon i Sør-Korea, men har oppholdt seg de senere årene i Amsterdam. Hun har, litt etter litt, jobbet seg inn på jazzscenen i Amsterdam, og er vinner av Dutch Jazz Competition i 2018 og fikk en hederlig andreplass med sin kvintett under Getxo International Jazz Sompetition i 2017. Hun debuterte med egen plate i 2017 med platen «The First Page», hvor hun skrev alle låtene selv i et slags minimalistisk landskap.
På hennes nye utgivelse, «Second Page: A Self-Strewn Portrait», samarbeider hun med sin kvintett, bestående av tenorsaksofonisten Nicolò Ricci, trompeteren Alistair Payne, pianisten Young-Woo Lee og bassisten Alessandro Fongaro. I tillegg medvirker Song-Yi Jeon på vokal og effekter og Fuensanta Méndez på vokal. Selv spiller Hong trommer og perkusjon. Alle låtene er komponert av Hong, bortsett fra sistesporet, «Björk» som er skrevet av trompeter Payne, og er innspilt live i Bimhuis i Amsterdam.
Jeg har i mange år vært fascinert av mye av musikken som kommer fra Nederland og Amsterdam. Den har gjennomgående vært ytterst kreativ, og har hatt en tendens til å ta opp i seg nye og til tider overraskende elementer, som har gjort musikken både original og spennende.
Men hva så med Sun Mi Hong og hennes kvintett? Jo da, det låter på mange måter originalt og spennende. Men på en helt annen måte enn mye av den andre musikken vi har fått fra landet og byen de senere årene.
Hong er utvilsomt en dyktig trommeslager, som både er original og som trekker inn elementer i musikken som kommer fra hjemlandet, og som gjør at musikken får et litt asiatisk preg, samtidig som den er godt plassert innenfor den nyere, europeiske jazzen.
Men innimellom har jeg litt problemer med å like tonen i Riccis tenorsaksofon, som jeg, særlig i åpningssporet, «Self Portrait», blir altfor anonym. Og siden tenorsaksofonen er et bærende element i flere av låtene, mister jeg litt interessen.
Og det blir noe litt anonymt over bandet, selv om jeg virkelig setter pris på Hongs trommespill, som i solonummeret, «Chatter». Og kanskje er det noe med at låtene ikke er sterke nok til at hele platen blir interessant nok.
Men det finnes unntak. I tredjesporet, «P Stands For Palace», utmerker Lee seg med kreativt og fint pioanospill, og her blomstrer også Ricci solid sammen med trompeter Payne, og vi får en slags oppdatert hardbop-låt som swinger upåklagelig. Det samme kan man si om «Call it: Young-Woo», hvor det forefinnes flere hardbop-ansatser, men som tas videre ut i det mer fritt improviserende innimellom.
«Kasi: A Thorn», inneholder litt vokal, som skiller den fra resten, og som fungerer fint, mens «Thoughts to be Spoken» er typisk europeisk, moderne jazz med et fint driv, men hvor det kanskje går litt over stokk og stein til tider. «Kasi: Voice» skiller seg ut med fin vokal fra Jeon, og kommunikasjon mellom trommer og vokal, mens «Dear Tomorrow» er mer en lyrisk og litt nordisk låt hvor pianoet spiller en viktig rolle. Her får vi en resitasjon av Méndez (som også er trykt i coveret) av et dikt skrevet av Sun-Mi Hong.
Så avslutter de med Paynes «Björk» fremført live i den flotte jazzklubben Bimhuis, ved en av de store kanalene i Amsterdam. Låten er nok inspirert av den islandske vokalisten og pop- og rockestjernen, men det blir ingen kopi av det hun har gjort eller gjør. I stedet er det blitt en søkende og litt fri ballade, som beviser at bandet også fungerer godt i en livesituasjon. Og låten inneholder noen overraskelsesmomenter som får oss til å spisse ørene.
«Second Page: A Self-Strewn Portrait» er blitt en svært variert plate, hvor de beste stundene er svært bra. Men dessverre er det også noen «hvileskjær» som får meg til å tenke på helt andre ting enn musikken. Men la ikke det ta fra deg lysten til å sjekke ut den unge, koreanske trommeslageren og hennes kvintett.
Jan Granlie
Sun-Mi Hong (dr, perc), Nicolò Ricci (ts), Alistair Payne (tp), Young-Woo Lee (p), Alessandro Fongaro (b), Song-Yi Jeon (v, eff), Fuensanta Méndez (v)
