På skive

SUN RA

«Lanquidity»
STRUT, STRUT237CD
[GJENUTGIVELSE]

Så er vi kommet til enda en stor jazzmusiker som, etter sin død, eller etter at han forlot vårt solsystem, har blitt gjenutgitt en rekke ganger. Det kommer «hele tiden» gjenutgivelser med pianisten, keyboardisten og orkesterlederen Herman Poole Blount, som var hans egentlige navn, og han ble regnet som jazzens mest mystiske og mytiske person. Han mente selv at han kom fra planeten Saturn, men som sant er, så hersker det en del usikkerhet om hans tidlige liv og karriere. Men han dukket først opp på midten av 30-tallet på musikkscenen i Chicago, hvor han i 1946 jobbet som arrangør for sitt tidlige forbilde, orkesterlederen Fletcher Henderson.

Etter å ha spilt med blant annet Coleman Hawkins og Stuff Smith, dannet han sin egen gruppe på begynnelsen av 1950 -tallet, som i midten av tiåret hadde blitt til The Arkestra, et storband, som han senere ledet og som huset en rekke trofaste musikere, inklusive saksofonistene Pat Patrick og John Gilmore. Arkestra var tydelig påvirket av bebop og av arrangører som Duke Ellington og Tadd Dameron, men på begynnelsen av 60-tallet innlemmet Sun Ra et bredt spekter av elementer av overraskende og eksperimentell art. Det ble jobbet med modale former og med fri improvisasjon, så vel som med særegne instrumentsammensetninger, dans og elektronikk. I tillegg var afrikansk musikk, kultur og mystikk uløselig knyttet til orkesterets – både visuelle og auditive uttrykk. Han startet også et av de første musikereide plateselskapene, Saturn Records, som ga ut rundt 100 album, hvorav noen har blitt gitt ut på nytt på andre selskaper, mens de originale platene, som kom ut i svært små opplag, har blitt samlerobjekter. Fra 70-tallet jobbet Sun Ra også med funk og med «klassisk» storbandjazz, som sammen med hans synthesizer-spill og særegne kostymebruk, samt mange andre spektakulære innslag gjorde The Arkestras konserter til noe ganske unikt. Som solopianist viste Sun Ra at han hadde innflytelse fra Count Basie, Thelonious Monk og europeisk impresjonisme.

«Lanquidity» ble et av Sun Ra mest populære album – fordi han her nærmer seg datidens popmusikk. Albumet ble innspilt og utgitt i 1978 på Tom Buchlers kortvarige Philly Jazz-label, og representerte en stilistisk endring for Sun Ra, som sjelden hadde lagt særlig vekt på vanlige musikktrender. «Lanquidity» representerer imidlertid veldig mye av den tiden, og gjenspeiler sen diskotekmusikk, bunntung funk og soul grooves som godt kunne brukes for å fylle dansegulvene. Ikke desto mindre er det veldig mye et Sun Ra -album, og jevne beats til tross, det er fullt av overraskelser, særegenheter og uvanlige trekk.

Så det er ikke et akkurat et konvensjonelt «dandealbum». Jeg tror ikke mange av de diskotekene jeg frekventerte på den tiden, som ville fylt dansegulvene hvis man hadde satt på denne musikken. Men den er mer «publikumsvennlig» enn mye av den andre musikken jeg har hørt fra Sun Ra og hans Arkestra.

Og det starter relativt «baktungt» med tittelsporet «Lanquidity» (slapphet på norsk). Og herfra og ut får vi Sun Ra og hans helt spesielle orkester, hvor den klassiske storbandmusikken ligger som et solid bakteppe for Sun Ras eksperimenteringer og freejazz-elementer.

I andresporet, «Where Pathways Meet», nærmer de seg enda mer den klassiske storbandmusikken, men fremdeles tror jeg ville ha vegret meg for å engasjere en smukk ung dame på «tråkking av dansetrinn» etter denne musikken. Men det låter tett og fint, og selv om opptakene ikke er av de beste, fungerer dette godt.

Og slik fortsetter det gjennom de to platene, og etter hvert som man «kommer seg inn i» musikken, er det nesten så man får lyst til å komme seg opp av stolen og danse. Men jeg klarer å la være. Jeg lar heller de stødige bass- og trommegangene ligge som et solid teppe av funklignende (og litt disco) beats under de kreative blåserne, som er med på å gjøre denne innspillingen til en fin og deilig opplevelse. Og hele tiden er Sun Ras pianospill, enten det er akustisk piano, Fender Rhodes, el.piano eller orgel, styre hva de andre foretar seg. Ofte legger han ut noen litt enkle temaer som de andre musikerne kommer inn i, og det er aldri noen tvil om hvem som styrer «skuta». Og når vokalistene kommer inn, oppstår det en litt mystisk stemning i bandet som fascinerer. Og helt tid de avrunder med  «There Are Other Worlds (They Have Not Told You Of)», er dette en fascinerende og spennende utgivelse, som får tankene til å fly i mange retninger.

Det er interessant å vite at flere av disse musikerne fremdeles er aktive på jazzscenen, som for eksempel saksofonisten Marshall Allen, som er født i 1924, og har passert 97 år, og er fremdeles å høre på jazzscenene, hvis han ikke har «lagt inn årene» i løpet av korona-perioden. Men i 1978, da albumet ble innspilt og utgitt første gang, var det «gang i» hele ensemblet, som fremdeles holder det gående med konserter og plateutgivelser.

Jeg synes kanskje ikke denne utgivelsen er den mest «spenstige» og spennende fra «solguden», men den fyller et slags tomrom i rekken av utgivelser, og bør absolutt forefinnes i enhver platesamling med respekt for seg selv.

Jan Granlie

Sun Ra (p, synth, Fender Rhodes, el.p, org, bells v),  John Gilmore (ts), Marshall Allen (as, oboe, fl), Eddie  (tp), Michael Ray (tp, flh), Julian Pressley (bs), Danny Ray Thompson (bs, fl), Richard Williams (b), Eloe Omoe [Leroy Taylor] (bcl, fl), James Jacson (bassoon, fl, oboe), Dale William (g),  Disco Kid (g),  Luqman Ali [Edward Skinner] (perc), Michael D. Anderson (perc), Atakatune [Stanley Morgan] (congas, tympani), Eddie Thomas (v), James Jacson (v), June Tyson (v)

Skriv et svar