Hvis man er sterkt inspirert av en relativt ung versjon av Joni Mitchell, er jeg mer enn happy over at man ikke velger å gjøre et coveralbum med Mitchell-låter, men lager sine egne komposisjoner i Joni Mitchells musikalske landskap. For det er det den svenske vokalisten Sunniva Brynnel i hovedsak gjør på platen «The Letter».
I følge imternett er Sunniva Brynnel accordeonist, vokalist og komponist, og beveger seg mellom jazz, improvisert musikk (som om jazz ikke var det?) og folkemusikk med stor overbevisning. Hun kommer fra en familie med en historie med kvinnelige musikere i sju ledd, og hennes mor, som er en svensk folkemusiker, har vært hennes store inspirasjon (selv om jeg vil påstå at det er flere som har inspirert henne, noe du vil oppdage etter hvert som du leser anmeldelsen). Hun kommer fra Uddevalla, og startet å spille piano da hun var fem. Hun har studert irsk/keltisk musikk ved DIT Conservatory of Music and Drama i Dublin, og etter tre år i Guinness-land, vente hun tilbake til Sverige for å gå på Birka Folkehøgskole. Da spilte hun hovedsakelig piano, men hennes lærer, Calle Jönsson, mente at alle pianister også burde kunne spille accordeon, så da lærte hun seg det. Deretter bar det til England og Leeds College of Music, og så tilbake igjen til Sverige og Göteborg, hvor hun utdannet seg til musikklærer.
Hun er nå bosatt i Boston, USA, hvor hun har tatt en master ved The New England Conservatory. Og hun er, og har vært, engasjert i en rekke band, ved siden om sin egen jazzgruppe, men hovedvekten har vært på folkemusikk gjennom de senere årene, hovedsaklig i Boston og i Sverige.
Og helt fra første tone på «The Letter», skinner inspirasjonen fra Joni Mitchell gjennom. Jeg er jo vanligvis svært skeptisk til at man skal gjøre sine egne versjoner av Mitchells-låter som en slags «cover»-versjoner. Men jeg har ingenting imot at vokalister bruker Mitchells musikk som inspirasjon for egen musikk, og på den måten være med på å føre arven videre etter «dronningen».
Vi får ni låter laget av Brynnel, hvor hun har samlet sin kvartett med altsaksofronist Nathan Reising, pianist Andrew Boudreau og trommeslager James Heazlewood-Dale for å tolke hennes egne melodier og tekster, som virkelig overrasker.
Brynnel har en stemme som en ung utgave av Joni Mitchell, selv om hun allikevel har en egen personlighet i uttrykket. Og når vi har kommet over det første «Mitchell-sjokket» etter de to første låtene, «Of Joy and Sorrow» og «Postcard From a New England Inn», endrer musikken seg litt i «In Motion», hvor hun med Mitchell i bakhodet, lager si egen musikk. Det samme skjer i «Life’s Longing», hvor Boudreau går over fra det akustiske pianoet til Rhodes, og uttrykket endres noe. Kanskje blir det litt «flatere», særlig vokalen, og vi begynner å tenke på andre ting mens låten går.
Men i «Till deg, min säng», er vi tilbake der jeg føler Brynnel er best. I 60-tallsversjonen av Mitchell. Og i «The Man and the River», som kunne vært tittelen på en Mitchell-låt, blir det mer personlig igjen, og jeg synes musikken mister litt av den fine intensiteten. I «Let These Be Your Desires» er hun igjen tilbake, og her synes jeg hun og altsaksofonen kommuniserer godt over pianoet. En fin låt hvor de fire virkelig forstår hverandre. Og lytt gjerne til altsaksofonsoloen på dette sporet. Den er ikke lang, men ytterst effektiv og fin.
Så følger «Homeless». «Sorrow is easy, but joy is proud and hard / For Joy it is the simplest thing of all» avslutter hun med her, i en fin, enkel og personlig låt som virkelig er hennes egen, før de runder av med tittelsporet «The Letter», hvor vi får nok en fin altsaksofonsolo fra Reising som på mange måter gjør hele låta.
Og det er også mye med tekstene som minner om Mitchell. For Brynnel er en god tekstforfatter, og vi får en rikholdig meny av gode tekster å dukke ned i.
I tillegg synes jeg medmusikantene har forstått godt hvor hun vil med musikken. Og da passer det perfekt at altsaksofonisten Nathan Reising (nesten) låter som Wayne Shorter fra hans tid i Mitchells band. I tillegg liker jeg Andrew Boudreaus pianospill som ikke går i veien for det vokale en eneste gang, men tilpasser seg, og legger seg akkurat der han skal. Og innsatsen til bassist Heazelwood-Dale er slik at man nesten ikke legger merke til han i løpet av platen, noe som må bevise at han gjør akkurat det han skal gjennom de ni sporene.
«The Letter» er blitt en fin og avslappende plate som alle venner av Joni Mitchell mer enn gjerne kan låne et par ører til. Brynnel og hennes venner har gjort en spennende innspilling i grenselandet mellom singer/songwriter-landskapet, Joni Mitchell og jazz, som ikke er noe plagiat, men som gjerne kan tolkes som en fin hyllest til «dronningen» av god popmusikk.
Jan Granlie
Sunniva Brynnel (v), Nathan Reising (as), Andrew Boudreau (p, rhodes), James Heazlewood-Dale (b)
