Den svenske gitaristen Susanna Risberg kom med sin debutplate i 2018, som ble kalt «Vildjur» (Plugged Records), og vi på salt peanuts* trodde vi skulle få høre en ny spennende og rå gitarist fra Sverige. En av grunnene til at vi trodde det, var at hun er innehaver av Jimmy Hendrix Award, som skulle indikere en relativt rocka og heftig gitarist som har fulgt i Hendrix’ fotefar. Men på den første platen hennes, kunne vi se langt etter heftig gitarspill a la for eksempel Hedvig Mollestad og hennes like (om de finnes). I stedet fikk vi relativt «streit» gitarjazz, noe hun også leverte den gangen jeg hørte henne live under Tampere Jazz Happening for noen år siden.
Så i møtet med hennes nye innspilling, var jeg forberedt på en «dannet» og vakker gitarplate med en ung og relativt tradisjonstro gitarist.
På sin nye innspilling møter vi henne sammen med bassisten Arvid Jullander og trommeslageren Karl-Henrik Ousbäck, i ni komposisjoner, hvor hun selv står ansvarlig for fire av komposisjonene, blant annet den tekniske og fine «Lunde» som åpner platen. De «lånte» komposisjonene kommer fra Jullander, Jim Beard, Donny McCaslin, Ragovoy/Shuman og Sam Rivers, en svært forskjelligartet komponistgjeng.
Og i åpningssporet synes jeg Risberg imponerer sterkt med utmerket og tilbakelent gitarspill, sammen med strålende bass-spill av Jullander. Det er en ro og kontroll over spillet til trioen som imponerer, og særlig synes jeg Risberg spiller med en overlegen teknikk og oversikt, i et landskap ikke så fryktelig langt fra Pat Metheny, uten at sammenligningen skal strekkes for langt. Jullanders «Jessie» er neste, og er en låt som innledes av en fin bass-solo, før Risberg kommer inn med et spill som beviser at hun har kontroll over gode, egne ideer. Risbergs «Hålet» fortsetter, og jeg synes disse første melodiene har mye av Pat Metheny i seg, selv om Risberg ikke henger seg på alle de tekniske remediene den amerikanske gitaristen omgir seg med, men holder seg til gitaren, et par pedaler og en forsterker. Dette gir en fin lyd i gitaren, og sammenlignet med den forrige platen syne sjeg spillet hennes har utviklet seg mye i positiv retning. For i «Hålet» oppdager vi en nesten helstøpt gitarist som hele veien har total kontroll.
Jim Beards «The Gentleman & Hizcaine» var jeg mer usikker på før jeg hørte den. Beard er langt fra min favoritt, men her synes jeg det låter fint og tilbakelent, selv om jeg tror Risberg har puttet på et par «Metheny-pedaler» på denne, noe hun ikke trengte gjøre. Jullanders bass-solo er som i de andre tilfellene upåklagelig, og Ousbäcks trommespill blir liggende rolig i bakgrunnen og bare være der som en sikkerhet og uunværlig støtte.
Risbergs «Mörka Skogen» er en fin ballade, før vi får Donny McCaslins «Fast Brazil» som er å finne på hans album «In Pursuit» fra 2007. Jeg synes Risberg løser denne på fremragende måte, før vi får Jerry Ragovoy og Mart Shumans «Get It While You Can», som blant andre Janis Joplin gjorde versjoner av, men som først ble gjort av Howard Tate i 1967. Denne gjøres av Risberg solo, og vi får en nydelig versjon som ligger et stykke unna Janis Joplin, men i noe av det samme blueslandskapet som hun holdt seg innenfor i lengre perioder. Dette er kanskje den fineste tolkningen på platen, uten forkleinelse for hverken bassist eller trommeslager, men den åpner opp for Risberg på en fin måte.
Så følger Sam Rivers’ «Cyclic Episode», fra kanskje hans beste innspilling, «Fuchsia Swing Song» fra 1964. Her får vi Risberg og medmusikantene i en fin be bop-låt, som beviser at alle tre takler kunststykke å spille holdbar be bop. Og Risbergs gitarspill holder i lange baner. Å spille godt be bop på gitar er ikke verdens enkleste øvelse, men jeg synes Risberg takler det utmerket. Og resten av trioen bidrar til en fin versjon, før de avslutter med Risbergs «I Can See It All». Dette er en neddempet og fin avslutning på en plate hvor en relativt ung, svensk gitarist, i stor grad tar gitarspillet til Pat Metheny ned og framover, uten å måtte involvere all mulig sirkus-elektronikk.
Susanna Risberg Trio har laget en deilig oppfølger etter hennes forrige innspilling, «Villdjur», og hvorfor hun måtte til Italia for å få den utgitt, forstår jeg ikke. Dette burde være en innspilling de fleste plateselskaper i Sverige og Norden burde kaste seg over og overby hverandre. For dette er en fin og tilbakelent innspilling som får meg til å senke skuldrene og bare nyte det fine gitarspillet, det kreative bass-spillet og det fine trommespillet.
Jan Granlie
Susanna Risberg (g), Arvid Jullander (b), Karl-Henrik Ousbäck (dr)
