Den nå Hammerfest-baserte trommeslageren fra Stathelle, Sverre Gjørvad slipper i disse dager albumet Here Comes the Sun, den fjerde i en serie som han omtaler som en tetralogi. Albumet framført av en kvartett, med Eirik Hegdal som gjest på ett spor, ble spilt inn i Kysten Studio i Tromsø, med Kristian S. Olstad ved spakene. Olstad spiller for øvrig også gitar på albumet.
Albumet åpner med låta «Birds Awake», med fuglekvitter og lyder fra (barne-?)soverommet. En klar lyd, med en god spredning og lokalisering av lyden fra de enkelte instrumentene, flommer mot meg. Spesielt liker jeg at også cymbalene til Gjørvad er brettet ut i lydbildet. Herborg Rundberg setter et særlig preg på denne låta med eminent pianospill. Hun sitter med ryggen mot meg og skaper vellyd i rommet rundt meg – i min verden.
Temaet for albumet er med det satt: Sola glitrer alle fasettene i musikken. Og en vesentlig del av at det er mujlig, er de musikerne som Gjørvad har valgt å ta med. Kristian Olstad og nevnte Rundberg utgjør improvisasjonsduoen Leagus. Denne duoen hørte vi for ett år siden med Nordnorsk jazzensemble på Riksscenen med bestillingsverket Flora Eallin. Her befinner de seg i et annet musikalsk landskap, men de to er sentrale bidragsytere til denne musikken. Særlig vil jeg framheve Rundbergs pianospill. Det er en klarhet i hennes spill som er svært tiltrekkende.
Olstads gitarspill er til tider eterisk, svevende, men med et rocka islett som kler musikken. For meg er nok den største åpenbaringen den av kvartetten jeg ikke har hørt så mye til før, Dag Okstad på bass. Den klingende lyden av Okstad kontrabass er fint løftet fram i lydbildet. Et klassisk, medsyngende og kommenterende basspill.
Gjørvad har med tre unntak, skrevet låtene på det nye albumet. Han skriver fine låter, med musikk med karakter. Hans trommespill er krystallklart, distinkt og svært godt gjengitt på plata. Når dessuten trommene i produksjonen er «brettet ut» i lydbildet, er det bare å nyte.
Jeg ser og hører for meg at det ikke så mye er landet under den oppadstigende sol som besynges, men mer landet under den tilbakevendende sol. Soldagen kaller de det i Longyearbyen på Svalbard, når sola igjen kaster sine solstråler for årets første gang etter vintermørket, på trappa på det gamle sykehuset, den 8. mars hvert år. For dette opplever jeg definitivt som ei vårplate.
Slik sett opplever jeg dette som en feiring av sola, den antakeligvis mest opprinnelige av alle naturguder mennesket har valgt seg. Ra, Sól, Helios, Surya, navnene er mange – men behovet for å feire solen som livgiveren, med sin ufravikelige daglige og årlige rytme som bestemmer livets rytmer, har vært en åpenbar innsikt for mennesket, til alle tider. Og er det fortsatt, uansett hvor rasjonelle og kunnskapsbaserte vi hevder å være.
Her er vi ved det underliggende tema som jeg oppfatter Gjørvad antyder med denne utgivelsen: Dette er som nevnt og i følge Gjørvad, det fjerde albumet i en tetralogi, en kvartett av verk som til sammen danner en helhet. Første albumet, Voi River kom i 2019. Andrealbumet i serien, Elegy of the Skies ble utgitt i 2020, mens tredjealbumet – Time to Illuminate the Earth – ble sluppet i fjor. Og nå sluttfører det nye albumet – Here Comes the Sun – serien: Vann – luft – jord – ild. De klassiske fire elementer som til sammen skaper vår verden.
Derfor må jo dette også være en slags anmeldelse av totalverket, av hele tetralogien. La oss her nøye oss med å bemerke disse gjennomgående forhold. Alle de fire albumene er framført av den samme kvartetten. På de tre siste er kvartetten supplert med en gjest på ett eller to spor, Joakim Milder på andrealbumet, Embrik Snerte på det tredje og altså nå Eirik Hegdal på det siste. Det kan kanskje være verdt å merke seg at alle gjestene framtrer på treblåseinstrumenter, saksofoner og fagott. Tre har jo også vært en sentral del av og byggestein for menneskets eksistens helt siden det for første gang tente ilden og bygde seg midlertidige husvære under sine nomadiske vandringer.
Fra de fire elementer er ikke veien lang til de fire årstidene, jeg opplever også tetralogien til Gjørvad og hans kvartett som en markering av livets uendelige sirkel: Vinter, sommer, høst, og nå kommer våren. Denne livets evige sirkel – der det siste også er det første i en ny runde – understrekes av gjentagende spor: Navnet på sistesporet på det nye albumet, «Voi River». Dette er jo også tittelen på det første albumet i serien. Sistesporet peker altså tilbake til begynnelsen av begynnelsen. Og for riktig å understreke helheten og tilbakepeket — denne låta er ikke med på sistealbumet.
Men akkurat det samme er det med tittelen på det siste albumet: du finner ikke Beatles-standarden «Here Comes the Sun» av George Harrison på albumet med samme navn. Den finner du derimot på albumet Voi River. At Beatles-låta så i tillegg der er andresporet på Voi River, kan jo kanskje være mer av en numerisk tilfeldighet. Men det kan jo også peke på at rundetelleren nå er økt med én siden sist. Uansett gir dette en umiddelbar dåm av James Joyce’s Finnegans Wake! «Slik skal de siste bli de første og de første de siste …» heter det i Boka.
Legg dessuten også merke til at alle deler av tetralogien er spilt inn i) med den samme kvartetten, ii) innspilt i samme studioet, mikset og mastret samme sted med iii) samme ansvarlige bak spakene. Alle deler preget en upåklagelig god lyd.
Uansett, med det underliggende temaet om de store sammenhengene i livet, skaper det også en tematisk kopling mellom denne tetralogien og det nevnte bestillingsverket Flora Eallin til duoen Leagus. En livets sirkel der det underliggende temaet er naturens – og dermed menneskets – uendelige veksling mellom fødsel, vekst og død, menneskets plass i naturen. Vann til luft til ild til jord. Forestillingen om eksistensens fire fundamentale byggesteiner har antakeligvis røtter nesten like langt tilbake som dyrkingen av solen som religion. Langt tilbake går også utvidelsen av de fire elementene til fem: Det femte elementet ble omtalt som ether, kū eller śūnyatā – tomhet – det som fyller alt og altet, det som er utenfor vår sansbare verden. Det-som-ikke-er som bærer i seg potensialet til å romme det-som-er. Det norrøne Ginnunga-gapet.
Kanskje åpner alt dette for et femte element i tetralogien til Sverre Gjørvad? Det ville ikke vært meg imot! Uansett: Well done!
Trekk på deg gode ørehøyttalere, sett på platene, skru (litt mer!) opp på volumet og nyt!
Johan Hauknes
Herborg Rundberg (p, v), Kristian S. Olstad (g, v), Dag Okstad (b, birds whistle, v), Sverre Gjørvad (dr, v), Eirik Hegdal (s)
