På skive

TAMAYA HONDA ICTUS TRIO

«Ictus»
SONG X JAZZ, SONG X 051

Den japanske trommeslageren Tamaya Honda har de senere årene medvirket på en rekke plateinnspillinger i hjemlandet. Han er født i Tokyo, og har så vidt passert 30 år, og kommer fra en familie med musikere. Faren er pianisten Takehiro Honda, moren vokalisten Chiko Honda, og onklene er Sadao Watanabe og trommeslageren Fumio Watanabe.

På sin nye plate, «Ictus», spiller han sammen med sin trio med samme navn, som består av pianisten Koichi Sato og bassisten Takashi Sugawa, og innspillingen er gjort i hjemlandet i 2017, men det er først nå den har nådd min spiller.

Vi får 10 komposisjoner, hvor Carla Bley står sentalt i seks av dem, mens de resterende er gjort av Lorenzo Hart og Richard Rodgers («It Never Entered My Mind»), to er skrevet av Sato, men avslutningen, «I Schold Care» er gjort av Sammy Cahn, Axel Stordahl og Paul Weston.

Og det er åpenbart at Carla Bley er ledestjernen i denne trioen. De starter med tre av hennes komposisjoner, «And Now The Queen», «Vashkar» og «Batterie», som alle fremføres i en litt melankolsk stil, men fra tre utmerkede musikere, hvor særlig pianospillet tar oss tett på Paul Bleys måte å spille på.

Etter en fin versjon av «It Never Entered My Mind», som må være en av Rodgers og Harts vakreste ballader, som vi her får i en fin, og litt løs versjon, får vi Satos to komposisjoner «Kamiya» og «Heaven». «Kamiya» skiller seg litt ut fra de andre i temperatur, men fremdeles med det fine og litt melankolske – og veldig i Carla Bley-landskapet. Og «Heaven» er en nydelig sak hvor Sugawa spiller cello, og det hele blir nesten litt klassisk.

Så følger ytterligere tre Carla Bley-komposisjoner, «Sad Song», «Violin» og «Ictus», alle tre spilt som om det var Bley selv som satt ved pianoet. Alle tre versjonene er vakre og sangbare, og som viser at avstanden mellom Carla Bleys Amerika, jazzscenen i Tokyo og flere av de nordiske pianotrioene ikke befinner seg særlig langt fra hverandre. «Violin» er den mest «utfordrende» av låtene på platen, og den frieste, hvor Hondas tr4ommespill på mange måter styrer versjonen. Dette er kanskje også den som skiller seg mest fra Fru Bley i uttrykk, og fremføres personlig og fint.

Tittelsporet, «Ictus» har vi hørt i flere versjoner med Bley, men her får den et freejazz-uttrykk som fungerer fint, og som sammen med «Violin» er de låtene som skiller seg mest ut. Strålende piano- og trommespill, som styrer denne versjonen på en fin måte.

Så avslutter de med «I Schould Care», g vi er tilbake i balladeformatet. En vakker låt som fremføres med mye luft og tilbakelent sjarme.

«Ictus» er blitt en svært variert plate med tre utmerkede musikere fra «solens rike», hvor alle tre beviser hvilke eminente musikere de er, og at de er gode lyttere. Og det gjør seg i mine ører at selv om platen er i trommeslagerens navn, så er det ikke han som hele veien sitter i «førersetet», men er mer opptatt av å få en trio med piano, bass og trommer til å fungere som et kollektiv, hvor alle er likeverdige musikere, selv om det, naturlig nok, er pianisten som fører an i de de fleste låtene. Og de gjør nydelige, og av og til også personlige, versjoner av Carla Bleys komposisjoner, som vil stå igjen som mesterverk etter henne i lang, lang tid.

Jan Granlie

Tamaya Honda (dr), Koichi Sato (p), Takashi Sugawa (b)

Skriv et svar