Når et storband, eller større jazzensemble, velger å samarbeide med en av de store pop-vokalistene i nærheten, står man overfor noen viktige valg. Skal man gjøre vokalistens låter i jazzform? Skal man arrangere vokalistens låter slik at artisten fremstår som en jazzvokalist, eller skal man overlate alt til vokalisten, slik at det blir en popmusiker med storband? Her har man landet på Teiturs låter, og så har man også latt han arrangere låtene for et av Danmarks beste og mest kreative storband.
Teitur kommer opprinnelig fra Førøyene, men forlot øyene til fordel for Danmark i tenårene. Han var overbevist om at hvis han ønsket å følge drømmen om å lage sin egen musikk, måtte han reise til et sted med tilgang til teknologi og musikalsk profesjonalitet som han følte ikke var tilgjengelig hjemme. I 2003 ga han ut sitt første album, Poetry & Aeroplanes. Denne innspilliingen ble en internasjonal suksess, og han turnerte mye i USA og Canada og tiltrakk seg oppmerksomhet fra artister som Rufus Wainwright, Aimee Mann og KT Tunstall, som alle tok ham med på turné. Etter det har han skrevet låter for andre, samtidig som han har utgitt flere plater som har gitt ham et stort navn – i alle fall i Danmark.
Nå har jeg lyttet mye til dette albumet, og hver gang blir jeg sittende med det samme spørsmålet: Var nå egentlig dette nødvendig? Jeg kjenner ikke så godt til Teiturs tidligere plater, men jeg regner med at det vi får høre her, er i nært slektskap med hans tidligere komposisjoner. Komponeringen er gjort i pandemi-perioden, noe som kan ha hatt noe å si på temperaturen på låtene, men stort sett regner jeg med at musikken er i hans kjente landskap.
Det er ingen tvil om at Teitur er en dyktig låtskriver og, ikke minst, vokalist. Han har en ytterst behagelig stemme, som kan gå inn i nesten hver eneste pop/jazz-sammenheng. Men jeg savner en originalitet i det han gjør som skiller han ut fra massene. I tillegg synes jeg ikke han har tatt nok hensyn til at Aarhus Jazz Orchestra er et utmerket jazzensemble. Jo da – innimellom kan det låte som noe Gil Evans har gjort, men det er dessverre bare tidvis. Gjennomgående blir dette mer som en god og behagelig vokalist som spiller låtene sine sammen med et underholdningsorkester eller et radio-orkester, i stedet for et større jazzensemble som har energi og trøkk i seg til virkelig å løfte denne musikken opp på et høyere og mye tøffere nivå enn det vi får her. Innimellom får vi litt manipulering av stemmen over noe som kunne vært noe som kanskje fungerer fint med et elektronisk, lite orkester, men ikke med de dyktige musikerne i dette store ensemblet.
Dette er Teiturs isolasjonsplate, siden også han var rammet av pandemien vi snart har glemt at preget vår verden for en stund siden. Derfor handler mange av tekstene om dette, og om avstand, noe han kanskje også kjenner igjen fra sin oppvekst på Færøyene, men det er ikke nok til at jeg kommer til å sette denne platen inn blant mine favoritter. Det blir litt som at man skulle utgi plate med Sondre Lerche og KORK her i Norge. Noe som veldig fort havner i kategorien «popmusikk for godt voksne», og blir en form for musikk på plate man kan sette på i bakgrunnen når man skal kose seg med et glass rødvin en fredagskveld.
Det blir rett og slett litt kjedelig i lengden, og hvis det er dette plateselskapet Stunt Records gjør for å «spre» virksomheten fra mainstream- og be bop-jazzen til mer «publikumsvennlig» musikk, så synes jeg de har feilet. De får heller jobbe mer med artister som Kira Skov, som er i stallen.
I år er Teitur nominert til Nordisk Råds Musikkpris, sammen med musikere som svenske Johan Lindström, islandske Sigur Rós, pianisten Håvard Gimse, den danske trommeslageren Anja Jacobsen og, ikke minst, undertegnedes favoritt, folkemusikkforskeren og kvedaren Berit Opheim. Og etter min mening kommer ikke Teitur i nærheten av noen av disse kunstnerne – i alle fall ikke ut fra denne utgivelsen.
Jan Granlie
Teitur Lassen (vocal), Katharina Brien (reeds), Johan Toftegaard Knudsen (reeds), Michael Bladt (reeds), Cesar Johaniquet (reeds), Michael Olsen (reeds), Lars Vissing (trumpet), Jan Lynggard Sørensen (trumpet), Lars Søberg Andersen (trumpet), Jacob Sørensen (trumpet), Stefan Friis Ringive (trombone), Tobias Stavngaard (trombone), Niels Jakob Nørgaard (trombone), Henrik Resen (trombone), Mads Bærentzen (piano), Fredrik Sakham (bass), John Riddell (drums), Mark Solborg (guitar)
