Det er alltid en glede å motta plater hvor den ytterst originale saksofonisten og trompeteren Joe McPhee er med. Denne gangen møter vi han sammen med bassisten John Pope og trommeslageren Paul Hession i en konsert den 4. oktober 2018 i Newcastle University. Den fritt improviserte konserten var en del av Newcastle Festival of Jazz and Improvised Music dette året, og vi får to «frittgående strekk», kalt «St. Elmo’s Fire: Part I» og «St. Elmo’s Fire: Part II».
Og det er alltid en glede å få plater tilsendt fra det Newcastle-baserte selskapet, med det korte og forklarende navn, New Jazz and Improvised Music Recordings, for her møter vi gjerne musikk og musikere som ikke er så kjent utenfor de britiske øyer.
Men her er det en av Sambandsstatenes mest spennende og «frittgående» jazzkjempe som står med begge beina godt plantet i «førerhuset». Men ikke uten at de to andre lar han stå der alene og skue utover freejazzens upløyde mark. For hverken Pope og Hession lar amerikaneren få fred til å styre «skuta» alene. De er hele tiden på plass med ytterst kreative innspill, både om retningsvalg og hvordan ferdes trygt gjennom «skipsleden». Og spesielt synes jeg Pope er helt framme i «baugen» med retningsanvisninger uten brukl av sjøkart eller andre hjelpemidler enn fingrene, buen og bassen. Jeg har tidligere sammenlignet hans spill med Charles Mingus, både på grunn av lyden og energien (i anmeldelsen av platen «Mixed With Glass» med hans kvintett – en anmeldelse du kan lese HER). Og hadde salige Mingus fremdeles vært med oss, hadde han kanskje spilt slik som Pope gjør på denne innspillingen. For han er helt på «skulderen» til McPhee, og pisker og slår for å oppildne McPhee til dyst.
Og bak ligger Paul Hession med all sin oppsamlede kunnskap fra samspill med musikere som Peter Brötzmann, Derek Bailey, Evan Parker, Lol Coxhill, Sunny Murray, Marshall Allen, Frode Gjerstad, Peter Kowald, Joe McPhee, Borah Bergman, Otomo Yoshihide og sine gamle venner Alan Wilkinson, Simon Fell, Hans Peter Hiby og Mick Beck. Han er utstyrt med de største ørene på de britiske øyer, og lytter hele tiden etter nye og spennende bidrag på «ferden». Han vet akkurat i hvilke partier han skal ta en liten pause for å slippe de andre musikerne til, og særlig i Popes solopartier, hvor han lener seg tilbake og nyter bass-soliene på samme måte som vi kan.
Og hele tiden er det en intensitet i spillet til trioen som fascinerer. For selv om jeg har en mistanke om at dette er ett av de første møtene mellom McPhee og Pope (det er nok ikke hver dag McPhee får møter Paven), så fungerer samspillet mellom de to utmerket. Og når Hession kommer inn mot slutten av Popes solier, låter det som om de alltid har spilt sammen, noe som tyder på at vi har med «fagfolk» å gjøre.
Og når alle tre samspiller, er dette nydelig musikk, som selv om de ikke hele tiden forsøker å «rive ned veggene», er det en energi og intensitet i det de leverer som passer perfekt for denne lytteren. Og hør bare på Joe McPhees tenorsaksofonspill litt før det er gått 15 minutter ut i den andre låten. Det er magisk saksofonspill, ferdig snakka!
Nok en strålende plate fra Newcastle-selskapet, og denne gang fra tre utmerkede musikere som kan sin freejazz fra A til Å.
Jan Granlie
Joe McPhee (s, tp), John Pope (b), Paul Hession (dr)
