Nye skiver og bøker


flere skiver og bøker...

Våre podkaster


flere podkaster ...

Skiver du bør ha


flere anbefalte skiver...

Våre beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

På skive

THE AUDREY WILSON QUARTET

«Honeysuckle Rose»
AWMMUSIC, WM001

«Honeysuckle Rose» er debutalbumet til kanadiske The Audrey Wilson Quartet. Bandet, som består av pianisten Chris Bruder, bassisten Tom Altobelli og trommeslageren Sean Bruce Parker, har eksistert i mer enn 10 år, og på dubuten har de også fått med altsaksofonisten Luis Deniz og gitaristen Scott Tapley. Alle er musikere vi kanskje ikke kjenner altfor godt til her i Europa, og skal man gå ut fra låtvalgene, så er det nok en relativt tradisjonell vokalplate vi får servert, med låter som «Nature Boy», tittelsporet, og andre komposisjoner som en rekke andre vokalister har gjort før henne.

Så blir det store spørsmålet om Wilson og hennes kolleger har noe nytt å komme med når det gjelder tolkninger av de gamle standardene. Og her må svaret bli et entydig og stort NEI!

De starter med den fine «Nature Boy», som her tolkes i en litt jazzrockaktig versjon med el.gitar, el.bass og wurlitzer, og det hele ligger omtrent så langt fra mine favorittversjoner av den gamle Nat King Cole-klassikeren som overhode mulig.

Og slik fortsetter det gjennom hele platen, med «Honeysuckle Rose», «Alice in Wonderland», Michel Legrand fine «I Will Wait for You», Ahlert og Youngs «I’m Gonna Sit Right Down and Write Myself a Letter», Oliver Nelsons «Stolen Moments», Fisher og Segals «When Sunny Gets Blue», Petere og Youngs «Lullaby of the Leaves» og Bricusses «When I Look In Your Eyes», før de avslutter med John Lennon og Paul McCartneys «Norwegian Wood».

Wilson har en relativt lys stemme som preger hele albumet, og selv om noen av versjonene går litt utenom de vanlige versjonene vi kjenner av flere av låtene, hjelper det ikke noe som helst på at dette blir et solid «magaplask».

Dette kunne kanskje vært helt ok å høre på en lokal jazzklubb i utkanten av det landet du oppholder deg i, på en vanlig tirsdag. Men som en plateproduksjon synes jeg dessverre ikke det holder. Vi får noen pianosolier som nesten kunne vært gjort av enhver barpianist på et hvert høyfjellshotell i påskeferien, og hverken bassisten eller trommeslageren bidrar med noe som får platen til å løfte seg.

Så kan man kanskje spørre seg hvorfor jeg skriver en anmeldelse av en slik plate. Jo, det gjør jeg fordi Wilson har tatt seg bryet med å sende platen over havet til København, og jeg mener hun, som alle andre som sender meg plater, bør få en ærlig omtale av produktet. Etter min mening er det altfor få som skriver sin oppriktige mening om plater som utkommer. Jeg mener at altfor mange journalister overser det de ikke selv liker, og kun skriver om den musikken de selv liker, noe som hadde vært helt uhørt i resten av kunst- og kulturverdenen.

Og når de avslutter med den fine balladen «Norwegian Woods», som de fleste av oss kjenner fra Beatles-katalogen, så anbefaler jeg alle til å sette seg ned og lytte til den versjonen vi her får servert, og gjerne fortelle meg om dette er en versjon man skal dyrke på lik linje med originalen, eller andre strålende versjoner som er dukket opp etter at platen «Rubber Soul» kom ut i 1965. Personlig synes jeg dette er det nærmeste en musikalsk katastrofe det nesten er mulig å komme.

Men det kan hende jeg tar feil, det har skjedd før, mange ganger. Men denne gangen er jeg relativt sikker i min sak: Audrey Wilson bør først av alt finne seg selv musikalsk. Deretter bør hun finne andre samarbeidspartnere, og gjøre forsøk på å bli en smule mer original enn her.

Jan Granlie

Audrey Wilson (v), Chris Bruder (p, wurlitzer), Tom Altobelli (b), Sean Bruce Parker (dr), Luis Deniz (as), Scott Taplay (g)

Skriv et svar

Du må være innlogget for å skrive kommentarer.