Plateselskapet Ogun Recording Ltd, har den senere tid gjenutgitt flere plater med den sør-afrikanske bandet The Blue Notes. Det dreier seg om innspillingene Legacy – Live South Africa 1964, Blue Notes for Mongezi og Blue Notes for Johnny, pluss Blue Notes in Concert, som nå surrer og går i spilleren. De andre vil bli anmeldt etter hvert utøver sensom.
På denne innspillingen møter vi altsaksofonisten Dudu Pukwana, bassisten Johnny Dyani, trommeslageren Louis Moholo-Moholo og pianisten Chris McGregor, og innspillingen er gjort på 100 Club i London den 16. april 1977, og noe av musikken vi får høre her er tidligere utgitt på LP i 1978.
The Blue Notes opprinnelige besetning var med Chris McGregor på piano, Mongezi Feza på trompet, Dudu Pukwana på altsaksofon, Nikele Moyake på tenorsaksofon, Johnny Dyani på bass og Louis Moholo-Moholo på trommer. Etter å ha flyttet fra hjemlandet i 1964, etablerte de seg på den europeiske jazzscenen, hvor de fortsatte å spille konserter og spille inn plater gjennom 70-tallet. De regnes nå som et av de store freejazzbandene i sin tid, og musikken ble gitt en unik smak ved deres integrering av afrikanske stiler i musikken. Selv om bandet opprinnelig var basert i Cape Town (fem av gruppens seks medlemmer kom fra Eastern Cape), ble de nærmest en sensasjon på National Jazz Festival i Johannesburg i 1963. Etter festivalen spilte de inn platen som fikk tittelen Jazz – The African Sound, men dette var ikke en Blue Notes-plate i seg selv. Det var snarere et album med noen av Blue Notes medlemmer i et storband satt sammen av Chris McGregor. Dette storbandet var ment å fortsette å turnere, men viste seg ubrukelig. I stedet fortsatte The Blue Notes som en kvintett, deretter sekstett. De ble igjen i Johannesburg og etablerte fast spillested i byens Downbeat-klubb, men returnerte til Cape Town for å gjøre sine første studioinnspillinger for South African Broadcasting Corporation. Disse innspillingene ble endelig utgitt i 2002 av Proper Music-etiketten, på en CD med tittelen Township Bop. Det viste at bandet spiller i en relativt rett frem bebop-stil sammenlignet med deres senere plater. På de tidligste studioopptakene var bare tre medlemmer av det opprinnelige bandet (McGregor, Dudu Pukwana og Nick Moyake) til stede. Mongezi Feza, Johnny Dyani og Louis Moholo-Moholo kom senere.
I likhet med andre sørafrikanske jazzmusikere som Dollar Brand og Hugh Masekela, forsto de at den eneste måten de kunne spille fritt på var ved å unnslippe det undertrykkende sosiale og politiske klimaet i hjemlandet. Som et band med blandet rase (McGregor som det eneste hvite medlemmet), var de spesielt utsatt for trakassering fra politiet. I midten av 1964 forlot de Sør-Afrika.
Etter en konsert på Antibes Jazz Festival i Frankrike i 1964, bestemte gruppen seg for å bli i Europa. De tilbrakte litt ekstra tid i Frankrike før de gjorde noen klubbjobber i Zürich og Genève i nesten ett år. I april 1965 spilte de en kort periode på Ronnie Scott’s Club i London, og bestemte seg for å bli i Storbritannia. Dessverre falt ankomsten deres sammen med en nedgang i jazzinteressen i Storbritannia, da innspillings- og spillemuligheter ble færre. Det er også mistanke om at de bevisst ble frosset ut av den britiske scenen av etablerte lokale musikere, som anså dem som «inngripere».
Det fulgte snart en periode med konserter i København, som McGregor senere definerte som et vendepunkt i deres musikalske tilnærming. De vendte tilbake til London hvor de nesten utelukkende spilte på The Old Place i Gerrard Street, det tidligere hjemmet til Ronnie Scott’s Jazz Club som nylig hadde blitt forvandlet til et «virtuelt laboratorium for den fremvoksende britiske avantgarde-jazzscenen». På grunn av dette regnes de fortsatt som sentrale i innflytelsen på den nye generasjonen britiske jazzmusikere som kom gjennom på slutten av 1960-tallet. Artister som Keith Tippett, Evan Parker, John Stevens og John Surman har lenge hyllet dem som sanne pionerer og at de hadde stor påvirkning.
På slutten av 1965 begynte imidlertid gruppen også å deles opp. Feza returnerte til København, mens Dyani og Moholo-Moholo dro på en søramerikansk turné med saksofonisten Steve Lacy – og spilte deretter inn albumet The Forest and the Zoo på ESP-Disk. I mellomtiden hadde Moyake bestemt seg for å returnere permanent til Sør-Afrika.
Den første muligheten for innspilling for bandet kom i 1968 for Polydor, produsert av Joe Boyd. Imidlertid ble det resulterende albumet, Very Urgent, kreditert The Chris McGregor Group.
Men på Blue Notes in Concert er fire av musikerne på plass på 100 Club i Oxford Street i London, hvor vi får seks musikalske «strekk», gjerne med flere låter i samme «strekket», og de starter med Pukwanas «Iizwi» for etterfølges av Tete Mhambisas «Msenge Mabeleto», som første «strekk». Deretter får vi fine versjoner av låter skrevet av McGregor, noen tradisjonelle, afrikanske låter, og to versjoner av Gary Windo og Nick Evans’ «Funky Boots».
Nå kan man gjerne bemerke at lyden godt kunne vært justert noe, i og med at McGregors piano ligger litt for langt framme i lydbildet, etter min smak. Men de andre musikerne kommer relativt godt fram. Og de seks «strekkene» viser fire av musikerne i relativt god form. Pukwana er, som alltid, strålende i sitt altsaksofonspill, McGregor er, for det meste, komp-pianist, og spiller i en stil som kan sammenlignes med tidlig Dollar Brand. Johnny Dyani var en ytterst dyktig bassist, som hele sitt liv leverte stor basskunst uansett hvem han spilte med, og Moholo-Moholo (på den tiden kalte han seg vel egentlig kun for Louis Moholo, det var først senere han tok Mojholo-Moholo) leverer strålende trommespill, som ofte er konstrasterende til de andre musikerne på en nydelig måte.
Dette er blitt en fin gjenutgivelse for de som har sans for musikken fra Sør-Afrika, med klare innspill av mer moderne jazz og elementer av township-musikk.
Den neste tiden vil det komme flere anmeldelser av gjenutgivelsene med The Blue Notes, og for den som allerede nå vil «kaste» seg over denne musikken, kan jeg i tillegg anbefale Chris McGregors to doble liveutgivelser fra Bremen Bremen to Bridgewater på Cuneiform fra 2004 (innspilt i Bremen 20. juni 1971 og i Bridgewater Arts Centre i England 11. og 26 februar 1975) og Travelling Somewhere på samme selskap fra 2004 (innspilt i Bremen 19. januar 1973). Eller Johnny Dyanis plate «Witchdoctor’s Son» som kom på SteepleChase i 1978, hvor han spiller med blant andre Dudu Pukwana og John Tchicai – en av mine absolutte favorittplater.
Men The Blue Notes er et band man skal studere nøye. Med dette bandet fikk vi musikk som har inspirert jazzmusikere helt fram til våre dager. Så kan du enten starte med denne, eller Legacy, som vi vil anmelde etter hvert.
Jan Granlie
Dudu Pukwana (as), Johnny Dyani (b), Louis Moholo-Moholo (dr), Chris McGregor (p)
