På skive

THE COMPOSERS’ ORCHESTRA BERLIN

«Vanishing Points»
JAZZHAUSMUSIK, JHM 271

The Composers’ Orchestra Berlin (COB) COB er et stort orkester, med strykere, horn- og rytmeseksjon. Bandet ble startet høsten 2010 av komponist og dirigent Hazel Leach. Medlemmene av orkesteret er ikke bare improviserende instrumentalister, men er også komponister. Det er ingen fast line-up: komponistene kan velge instrumenter fra «kollektivet», for å utvikle et helt nytt og innovativt orkesterrepertoar med stilistiske påvirkninger som spenner fra klassisk til jazz og fra folk til freejazz, og musikken som er skrevet spesielt for dette bandet.

Siden starten i 2010 har COB blitt en etablert del av Berlins jazz-scene, med jevnlige konserter i Kunstfabrik Schlot. I 2014 fikk de internasjonal anerkjennelse med utgivelsen av to veldig forskjellige plater: lydboka «Spazieren i Berlin» (med tekster av Franz Hessel, musikk av ti COB-komponister, produsert av Radio Berlin Brandenburg og det første orkesterets CD «Free Range Music» (JHM 224).

På den nye platen, «Vanishing Points», er det bassisten Dirk Strakhof som har gjort all musikken. Han begynte å komponere musikk da han var 16 år, og hans komposisjoner har alltid vært ukonvensjonelle, og preget av det absurde. Han lager musikk i flere lag, hvor de forskjellige lagene «finner hverandre» på en fin måte. Musikken inneholder forskjellige stilarter, og er ikke så veldig langt unna tankegangen til for eksempel Misha Mengelberg og Instant Composers Pool.

Vi får ni komposisjopner, hvor flere er tilegnet musikere og komponister Strakhof har latt seg inspirere av. Og det starter med «Passacaglia» tilegnet Johann Sebastian Bach. Slik jeg hører denne låta, så har han tatt utgangspunkt i Bach sin måte å komponere på, for så å ta det inn i et moderne jazzensemble, og lar ensemblet «tolke» Bach på en (nesten) klassisk måte. Her føres låten av sopransaksofonisten Tian Korthals, på en fin måte, før vi får «Dolphin’s Lair» som er tilegnet trompeteren Kenny Wheeler, og er en komposisjon og et arrangement som godt kunne vært gjort av Gil Evans. Wheeler blir «tolket» av Christoph Titz og gjort helt i Wheelers ånd. Her får vi også en fin bass-solo av Strakhof, og ensemblespillet kunne også her vært en oppdatert utgave av noen av Gil Evans prosjekter, før vi er over i «Tahir Square» tilegnet den arabiske våren i 2011. Her er låten litt mer «eksotisk», men mange inspirasjoner fra den arabiske musikken, men uten å trekke inn typiske arabiske instrumenter, som mange gjerne gjør når man skal nærme seg denne musikken. Strakhof har skrevet et relativt enkelt og litt funky tema, som det «drodles» rundt, og vi får en fin trombonesolo av Anne Dau, over et nesten reggae-aktig rytmisk tema, og sammen med trombonesoloen er med på å gjøre denne låten til en perle.

Så følger «Dos Danzas» inspirert av den egyptiske musikken til Mohamed Abdelwahab. Her har de virkelig gått til kildene, med et fint gitarspill av Hub Hildenbrand, som gjerne kunne vært gjort på oud, sammen med geografisk riktig fiolinspill av Davis West. Og når ensemblet kommer inn, er vi midt inne i et egyptisk marked, også her med mye Gil Evans i arrangementet, og med fint trompetspill av Aaron Schmidt-Wiegand. Og mot slutten får vi mer oud-aktig gitarspill og sobert altsaksofonspill fra Ruth Schepers over et rytmisk bakteppe som passer perfekt til den egyptiske inspirasjonen.

«Bill Goes Up The Hill», er minner Strakhof har fra San Antonio i Texas, og starter med den dype brassen med trombone og tuba. Og det kan høres ut som Strakhof har gode minner fra Texas, for dette er en morsom låt, som varierer sterkt fra parti til part, fra litt «ompa, ompa» i starten, via en fin og swingende sekvens med fint bassklarinettspill fra Markus Busch og over i noe som kan minne om en form for heftig «square dans» eller hva det nå heter.

«Four Steps Into The Dark» er minner om en barndomsopplevelse, som jeg tror må ha vært temmelig spennende, for her starter det relativt dystert med køllespill på trommer og bass, før Ruth Schepers kommer inn med en fin altsaksofonsolo, før ensemblet kommer inn med fint Evans-aktig spill, og en fin pianosolo fra Heiko Kulenkampff.

Samme mann åpner «Orkan», inspirert av orkanen Niklas som traff Berlin i 2015 (og jeg som trodde alle orkaner hadde damenavn …). Dette er en ballade, med Schepers (as) og Hub Hildenbrand (g), førstnevnte i en helt «streit» solo, mens Hildenbrand er mer «svevende» i uttrykket. Og når ensemblet kommer inn, er det tydelig at stormen har nådd Berlin. Man kan nesten høre regnet piske gjennom gatene og vinden ule i hushjørnene.

«Belphégor» er inspirert av tv-serien «Belphégor» fra «grusbanefjernsynstiden» på 60-tallet, som utspant seg i Louvre i Paris. Her tror jeg aller helst at man bør ha et forhold til TV-serien, om man virkelig skal elske musikken. Men har man ikke det, så er det allikevel et fint og alternativt «soundtrack» til en TV-serie fra 60-tallet. Her får vi fine solier fra Daniel Meyer på gitar og Aaron Schmidt-Wiegand på trompet, og med et ensemblespill som viser at TV-serien var spennende og at den har gjort inntrykk på komponisten, omtrent som en danske eller nordmann skalle lage en hyllest til den danske krim-serien «Kan i lige østers» (om det er andre enn kollega Hauknes som husker den?).

Så avslutter de denne spennende og interessante timen med «Vom Verschwinden», inspirert av maleriene til Katharina Poos, som starter med dvelende fioliner, og er albumets mest frittgående intro, før pianisten Fee Stracke legger opp til et slags tema, eller en rytme, som de andre henger seg på. Vi får mer Evans-inspirert ensemblespill, før Stracke skifter rytme, omtrent som hun beveger seg fra bilde til bilde, og vi får en tenorsaksofonsolo fra Tian Korthals som kommenterer Poos spennende bilder.

Dette er COBs fjerde innspilling, og på alle platene synes jeg de bringer noe nytt og spennende inn i den litt «trauste» storbandmusikken, hvor man ofte jobber etter de samme prinsippene. Jeg hadde vel egentlig trodd at vi skulle få adskillig mer «frittgående» musikk når jeg satte på denne platen første gangen, men bandet bringer inn en rekke fine og uventede elementer i storbandmusikken, som er med på å skille dem fra mange andre lignende ensembler.

Bandet blir mesterlig ledet av dirigenten Hazel Leach, som har full kontroll over alle musikerne, som alle er dyktige på hvert sitt instrument, og de er glimrende ensemblemusikere. Og Strakhofs komposisjoner er både varierte og fine, samtidig som arrangementene er i en ytterst god tradisjon.

Jan Granlie

Ruth Schepers (as, fl), Tian Korthals (ts, ss), Markus Busch (bs, bcl), Aaron Schmidt-Wiegand (tp), Christoph Titz (tp), Anne Dau (tb), Janni Struzyk (tuba), Daniel Friedrichs (vio), Davis West (vio), Ulli Bartel (viola), Francisco Torres (viola), Frederico Malverde (c), Heiko Kulenkampff (p), Fee Stracke (p), Daniel Meyer (g), Hub Hildenbrand (g), Dirk Strakhof (b), Sebastian Deufel (dr, perc), Christoph Hillmann (dr, perc), Hazel Leach (dir)

Skriv et svar