Vokalisten Heidi Torsvik var, for en del år siden, norsk representant i den finske vokalkonkurransen «Lady Summertime» i Hämenlinnä, litt nord for Helsinki. Dette var en vokalkonkurranse, som heldigvis ikke lenger avholdes i den formen den hadde den gang, hvor konkurransen dreide seg om kvinnelige vokalister under 35 år, og som hos flertallet i juryen ble bedømt utfra hvor godt de kunne «scatte» eller hvilke kroppslige attributter de hadde å komme med.
Sammen med den Los Angeles-baserte og Grammy nominerte (med Donald Fagen) produsenten og komponisten Lazerus Winter (aka Daniel Lazerus), har de laget dette «svevende» albumet, som for meg, virker mer som en stressnedsettende og meditasjonsfremmende medikament mer enn et spennende album.
Selv sammenligner de albumet med musikk laget i skjæringspunktet mellom Arvo Pärt og Massive Attack, og uten at jeg kjenner veldig godt til Massive Attack, men derimot litt mer til den estiske komponisten Arvo Pärt, så kan jeg ikke imøtegå duoen på dette området.
Hvis man noen gang skal bruke den velkjente floskelen om den nyere, norske jazzen, hvor man nærmest kan høre fjell og fjord, store hvite vidder og ensomt landskap, så er det i omtalen av denne innspillingen. Den er svevende med lange «synthtepper», som sammen med vokalen som er utstyrt med mye reverb, kunne brukes i for eksempel et naturprogram om nordlyset (Aurora Boralis), eller i NRK-serien «Norge sett fra luften» hvor jeg tidligere har kritisert produsentene for kun å benytte seg av utenlandske lydkulisser.
Musikken er delt inn i fire deler, men det meste dreier seg om naturen, og i noen sekvenser noe som nærmer seg noe som kunne vært fremført i en kirke. Torsvik har en strålende stemme som passer perfekt til formålet, og har endret seg mye siden sist gang vi hørte henne med Bergens-bandet The Last Hurrah. Hun har vokst mye, og i denne synthbaserte musikken passer hun godt inn. Mye bedre enn hun gjorde i Finland, hvor stemmen faktisk var for god og spennende til at de andre jurymedlemmene syntes det passet inn i konseptet.
De to får hjelp på veien av flere gjestemusikere, og både Karl Seglem (på bukkehorn og tenorsaksofon), Alexander Grieg (bass), Stein Urheim (gitar), Benedicte Maurseth (Hardangerfele), David Vogt (fiolin) og Ivar Thormodsæter (trommer), bidrar med fine innslag der de to har følt det har vært behov for noen pålegg.
Når man lager en plateinnspilling med slik musikk, som til de grader blir forbundet med den norske naturhistorien, er det nesten umulig å ikke også trekke inn den keltiske musikken. Og den kanadiske harpisten og vokalisten Loreena McKennitt, dukker flere ganger opp i bakhodet ved gjennomlytting av albumet.
Dette er ikke musikk jeg lytter til veldig ofte. Men innenfor sjangeren vil jeg påstå at det fungerer fint. De to har funnet en felles forståelse for den norske historien (hvis man går riktig langt tilbake i tid), og har laget musikk som er såpass esoterisk at freejazznervene blir satt totalt ut av funksjon, og man blir bare sittende tilbakelent og lytte til de små endringene i stemning som dukker opp gjennom platen.
Jan Granlie
Heidi Torsvik (v), Lazerus Winter (synth), Karl Seglem (goat horn, ts), Alexander Grieg (b), Stein Urheim (g), Benedicte Maurseth (Hardangevio), David Vogt (vio) og Ivar Thormodsæter (dr)
