Nye skiver og bøker


flere skiver og bøker...

Våre podkaster


flere podkaster ...

Skiver du bør ha


flere anbefalte skiver...

Våre beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

På skive

THE FRED HERSCH TRIO

«10 Years / 6 Discs»
PALMETTO RECORDS

Den amerikanske pianisten Fred Hersch ble født i Cincinnati, Ohio den 21. oktober 1955 av jødiske foreldre. Han startet å klimpre på pianoet da han var fire år, og har ledet fleree egne band, spilt solo og, ikke minst, spilt med sin egen trio. I 1993 gikk han offentlig ut og fortalte at han var homofil, og at han hadde hatt HIV siden 1984. I 2008 falt han i koma i to måneder, og da han våknet opp igjen var hans muskler så svekket at han måtte starte et langt opptreningsprogram.

Han har gjort en haug med egne plater, blant annet med Marc Johnson og Joey Baron, Jane Ira Bloom, Michael Formanek, James Newton, Jerry Bergonzi, Drew Gress, Jay Clayton, Jim Hall, Kenny Barron, Tom Harrell, Gary Burton og Bill Frisell, og han har vært med på en lang rekke andre musikeres plater, blant andre Art Framer, Billy Harper, Toots Thielemans, Chris Connor, Gary Burton, Jane Ira Bloom, Luciana Souza og Renée Fleming.

Samtidig har han de siste 10 årene hatt sin egen trio gående, sammen med bassisten John Hérbert og trommeslageren Eric McPherson. Og det er denne trioen vi her møter på seks plater innspilt de seneste ti årene.
Alle platene har vært ute tidligere, så i stedet for å samle de tre i studio for en maraton-innspilling, har plateselskapet valgt å samle deres 10-årige produksjon i en boks.

Det ville kreve altfor stor plass å gå inn og analysere alle de seks platene, men man kan ane en viss utvikling i løpet av platene «Whirl» (utgitt 22. juli 2010), «Alive At The Vanguard» (to CDer utgitt den 11. september 2012), «Floating» (utgitt 8. juli 2014), «Sunday Night At The Vanguard» (utgitt 19. august 2016) og «Live In Europe» (utgitt den 11. mai 2018).

Og skal man trekke fram noen av platene som spesielt gode, for det er kvalitet over hele linjen, heller jeg til de tre liveinnspillingene fra New York-klubben Village Vanguard, pluss den seneste, «Live In Europe».

Hersch er en dyktig komponist, og han tolker andres musikk på en personlig og lyrisk måte som gjør han til en «feinsmecker» innenfor pianofaget. Musikken er tradisjonell på mange måter, og hans pianospill befinner seg i kjølvannet av pianister som Bill Evans og hans like.

John Hérbert er en bassist som beveger seg fra den tradisjonelle triojazzen og over i det moderne på en sømløs måte. Han er en bassist som kan spille med de aller mest utfordrende og moderne jazzutøvere som Taylor Ho Bynum, Mary Halvorson, Jon Irabagon, Jonathan Finlayson, Ches Smith i ene øyeblikket, og snu seg rundt og spille deilig pianojazz med Hersch i neste. Og det at han har stor kunnskap om musikken i begge leire gjør at han er en bassist som kan tilføre nyere ting i pianotrioen og tradisjonelt bass-spill hos modernistene, noe som er med på gjøre begge typer musikk mer spennende.

Eric McPherson er en trommeslager som de senere årene har blitt en av de mest benyttede innenfor den moderne utgaven av den amerikanske jazzen. Han har spilt med en rekke store navn og han har navn som Jackie McLean, Pharoah Sanders, Andrew Hill, Richard Davis, Claudia Acuña, Jason Moran, Greg Osby og Avishai Cohen på sin CV.

På noen av platene med disse strålende musikerne, er det egentlig McPherson som blir det svakeste leddet, selv om han heller ikke leverer noen dårlig jobb noe sted. Det er bare at samspillet mellom Hersch og Hérbert er så tett og strålende gjennom alle de seks albumene, og om det er noen som ikke holder like stjernestandard hele veien, så må det bli McPherson.

Men samlet sett er dette en perlerad med strålende triopiano-musikk, så her er det bare å sette av kvelden (og natten) og starte med åpningssporet på første CDen, Warrens «You’re My Everything», og ikke gi deg før sistestrofen på «Live In Europe», med Hersch soloversjon av Thelonious Monks «Blue Monk» toner ut.

Da har du fått «metta di» og mer enn det av triojazz på et svært høyt nivå, medfører det en fare for at det kan gå noen dager før du igjen setter på en pianojazztrio-plate. Men det er ingenting i veien for å ta en og en plate, og bruke tid på å lytte gjennom platene i tur og orden, gjerne starte med den første, og så putte i den siste, for å se hvor mye mer samspilte og sømløse de er blitt i løpet av disse årene.

For dette er jazzmusikk som lindrer og berører – fra start til mål, og det er deilig å få alle platene samlet i en boks, så man hele tiden vet hvor man skal finne akkurat den og den Fred Hersch-platen når behovet for avspenning og god musikk melder seg.

Jan Granlie

Fred Hersch (p), John Hérbert (b), Eric McPherson (dr)



Skriv et svar

Du må være innlogget for å skrive kommentarer.